Framtid for folkeopplysning?

For tre år siden var jeg med musiker Stein Torleif Bjella ned på Liatun på Ål. Vi skulle høre Olav Oppsato fortelle om bygdeoriginalen Per Sataslåtten, sammen med Arne Moslåtten og Hallgrim Berg. Så kom boka om Per, og den fikk meg til å tenke på hvordan det står til med formidlingsevne og folkeopplysning.

Per Sataslåtten var så vidt jeg kan skjønne en som hadde litt av hvert å fare med, ikke minst hadde han formidlingsevne. Det samme har Olav Oppsato, og som leser er jeg ganske viss på at det som skrives yter Per rettferdighet, at det er respektfullt gjort.

Jeg spinner videre i mitt hode, fra fortellerevne, til folkelig visdom og folkeopplysning:

Enkelte medier ser ut til å forbinde folkeopplysning med ensretting og indoktrinering, og ser derfor ut til å havne på et standpunkt som sier at leseren får det han eller hun «vil ha», om det så betyr mye overfladisk stoff.

Kan det være slik at motstanden mot folkeopplysning bunner i en idéom at dette er informasjon fra et sentralt statlig kontor eller redaksjonelt miljø, til Ola og Kari i bydeler og bygdesamfunn? La oss se på en annen måte å forstå folkeopplysning på.

Folkeopplysning kan bety at en redaksjon ser det å bidra til læring, debatt og kommunikasjon - fra og til ulike ståsteder i samfunnet - som sin rolle, mer enn det å underholde. Om vi skal være litt firkantet et øyeblikk, kan vi si det slik:

Forskere sitter med en del av sannheten. De er imidlertid ikke helt sikre på om det de har funnet ut, om for eksempel villrein, stemmer med virkeligheten, så de må snakke med forvaltere og fagfolk som direktorat, jaktoppsyn, viltnemnder og reingjetere.

Forvaltere ser det de ser i sin teig i sin levetid, men kan være usikre på hva som skjer i et lengre perspektiv og i andre områder. Reinen kan eksempelvis bruke et område i 20 år og et annet de 20 neste. Forvalterne snakker derfor gjerne med fortellerne, tradisjonsbærerne, for å sjekke ut hva de gamle har fortalt om reinens vaner.

Vi er alle «folk flest» i noen sammenhenger. Også i en slik rolle kan vi sitte inne med verdifulle enkeltobservasjoner, og kanskje et mer balansert syn enn «fagidiotene»som vi også alle kan være. Noen jegere er vel «folk flest», andre er «fagfolk». Viser ikke disse linjene behovet for at folkeopplysning går fra alle til alle?

Andre grupper en må lytte til er framtida, barna, de ser gjerne ting med et friskere blikk enn oss voksne. De forstår ikke verden gjennom begreper, men kan se den slik den virkelig er. Filtrene deres stenger ikke ute sanseobservasjonene i sin fulle kvalitet. I andre sammenhenger vet vi at en stor del av befolkningen også er åpne for å lytte til folk med spesielle evner, som Snåsamannen.

I tillegg til de gruppene som er nevnt her, spiller også politikere, prester, filosofer og forfattere roller som folkeopplysere.

Presenterer dette innlegget et perspektiv som gjør «folkeopplysning»til en foretningsidésom redaksjonene kan tenke seg å velge oftere på bekostning av overfladisk underholdning? I så fall kan kanskje også villreinen berges?

På hvilke andre områder angår så dette perspektivet samfunnsdebatten? Vel, når en snakker om hvor mange dyr som går tapt til fredete rovdyr, vil det også være opplysende å ta med tapstallene før beite (ca 120000 lam), tapstall i ulykker i fjellet, tjuvjakt, sykdomstilfeller, tap til Mikkel rev, tap til hunder, saueraser, ulike besetningers kondisjon osv. Da får en liksom belyst alle sider av saken, og satt ting inn i en sammenheng. Skjønner du hva jeg mener?

Ola Vaagan Slåtten, «fjellosof», forfatterog ansatt i Stiftelsen Idébanken