Godt skjult røveri

Jeg er bygutt fra Porsgrunn, oppvokst i et rekkehus ikke så langt utenfor sentrum av byen. Som alle telemarkinger har jeg selvfølgelig bondeblod i årene. På farssiden er det en stolt gårdsslekt fra Gjerpen i Skien, og min farfar var den første i familien som tok høyere utdannelse. Han ble lektor. Familien min har verken hytte eller store eiendommer. Privat eiendomsrett og tillitt til grunneieren har alltid vært viktige prinsipper for meg, men jeg har aldri satt meg skikkelig inn i regelverket. Før nå. Sjokket mitt ble desto større. Staten bedriver det som neppe kan kalles noe annet enn godt skjult røveri, gjemt bak en myriade av regler som ofte tolkes lemfeldig har politikerne laget et regelverk som er grovt urettferdig.

Den private eiendomsretten er dypt rotfestet i norsk kultur og i det norske folks bevissthet. Å føle trygghet for sin eiendom er en viktig verdi for det enkelte menneske, men bidrar også til å sikre viktige samfunnsinteresser. Det er heller ingen automatisk motsetning mellom eiendomsretten og forvaltning av verdier på vegne av fellesskapet. En eier har ikke bare personlig interesse av å forvalte eiendommen i et langsiktig perspektiv, men oftest også et ethos som tilsier at verdier skal holdes i hevd i generasjoner, ikke skusles bort. Eiendomsretten må selvfølgelig ha noen begrensninger, og av og til kan det være nødvendig å kreve at eieren avstår fra eiendommen eller fra beføyelser over den. Men da må også regelverket være klart og tydelig, saksbehandlingen oversiktelig og kompensasjonen tilstrekkelig. Det gjelder både for rådighetsreguleringer eller ren ekspropriasjon.

Regelverket skal sikre eier erstatning for sitt tap, og Grunnlovens §105 slår fast at «Fordrer Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug, saa bør han have fuld Erstatning af Statskassen.»

Følger vi dette? Nei. La meg peke på et par av de mange svakhetene ved systemet:

Valg av kapitaliseringsrentefot har betydning for erstatningens størrelse. Høyesterett har fastslått at kapitaliseringsrentesatsen ved ekspropriasjon skal være 5 %. Kapitaliseringsrentefot m.m. for skog er fastsatt til 4 %. Resultatet av dette blir at grunneiere som ønsker å bruke erstatning etter ekspropriasjon til å kjøpe erstatningsjord bare kjøpe erstatningsareal for 80 % av verdien av den skog som måtte avgis.

Erstatning beregnes i dag på en måte som innebærer at enkelte eiere ikke opplever å få full erstatning. For eksempel er det ikke gitt at den subjektive boverdi den rette kjøper er villig til å betale for, vil reflekteres i erstatningen. For mange kjøpere er også eksklusivitet en verdi som i markedet prises svært høyt. Da fjelleiendommen Vestre Vollene ble solgt for over 100 millioner kroner gav staten et bud på 25 millioner kroner. Det er grunn til å tro at budet avspeilet det staten mente verdien «skulle ha vært»etter statens beregninger.

Det er heller ingen tidsbegrensning for midlertidig vern. Resultatet er at mennesker kan bli gående mange år i usikkerhet mens det offentlige maskineriet kverner videre. Slik langvarig båndleggelse kan faktisk være i strid med menneskerettighetene. Sverige ble dømt for brudd på den Europeiske menneskerettighetserklæringen som en følge av at staten hadde båndlagt eiendommene for mulig ekspropriasjon i henholdsvis 25 og 12 år. Formålet med midlertidig vern er å bevare eventuelle verneverdier mens permanent fredning vurderes. Hvorfor kan vi ikke ha samme regler som i plan- og bygningsloven? Der finnes det en klar frist å forholde seg til.

Regler som nevnt overfor, og mange av tilsvarende art, skaper unødig stor konflikt mellom storsamfunnet og grunneierne. Mange, mange mennesker rammes av et tregt byråkrati og et regelverk som ofte praktiseres vilkårlig. Det må vi få en slutt på.

Torbjørn Røe Isaksen, 1. kandidat Telemark Høyre