- Det er uaktuelt å la Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet bli i sine nåværende bygninger, skal Nasjonalmuseets nyutnevnte direktør, Audun Eckhoff, ha uttalt. Han tiltrer i mars. Så får vi se.
Det er noe feberaktig over omorganiseringen av norsk museumsvesen for tiden. Det går med hurtigtogsfart, det knaker i sammenføyningene, det blåser på toppene, mens pengene - dine og mine skattepenger - ødsles bort i mer byråkrati, etterlønnsavtaler og endeløse utredninger. Bare i Oslo er det foreslått at vikingskipene skal slepes ut av arkitekt Arnstein Arnebergs mesterlige hus på Bygdøy til nytt museum i Gamlebyen. Munch-museet er kommandert fra Tøyen til Bjørvika, mens Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst er beordret til Vestbanetomten. I løpet av noen år vil byens attraksjoner være konsentrert i vannkanten fra Gamlebyen til Filipstad, mens resten av Oslo ligger utplyndret tilbake. Sosialdemokratiets visjon om at kunsten skulle ut til folket er henlagt en gang for alle.
Men dette handler ikke bare om Oslo eller om fjerne institusjoner du en gang ble trukket med til for å rettferdiggjøre skoleturen til hovedstaden. Det er juveler i den norske kulturarven som kulturministeren og hans foretrukne menn nå forgriper seg på. Det er Nasjonalgalleriet som ramme om J.C. Dahls «Slindebirken»og Christian Krohgs dypfølte skildring fra politilegens venteværelse. Vi skal frarøves Munchsalen med malerens opplevelse av tuberkelosens herjinger og Langaardsalen med europeisk 1600-tallskunst. En institusjon er vedtatt likvidert.
Visst er dette malerier, men også begreper og fenomener som på Nasjonalgalleriets vegger er blitt uløselig knyttet til vår selvforståelse som folk og nasjon. Denne bygningen er broren til Prado og fetteren til Louvres. Dens er språk er universelt og dens aner tilhører Europas fornemste. Nasjonalgalleriet, det hus som i 1926 ble tildelt Houens diplom for utsøkt arkitektur, som det tok generasjoner å reise og hvis lokaler rommer det ypperste vårt land har frembrakt av kunst, skal reduseres til lesesaler for vordene jurister. Det skjer i Kulturminneåret 2009.
Selvfølgelig blir det kamp. Den har allerede startet. Det som kunne vært en lykkelig innledning til et nytt kapittel om Nasjonalmuseet, er spolert av Giske selv. Hvorfor Vestbanen, spurte Aftenpostens kommentator, Lotte Sandberg, nylig. Men departementet oppfatter det ikke som sitt kall å svare. Et samlet Nasjonalmuseum på Vestbanetomten er et vedtak uten begrunnelse.
«Jeg sa samtidig at jeg har stor forståelse for at mange av de ansatte ser på flyttingen med vemod og skepsis. Men denne saken har vært utredet, og det får stå for styrets og departementets regning at beslutningen er tatt. Det er rett og slett ikke min avgjørelse», sier Eckhoff.
Han snublet. I iveren etter å blidgjøre sin statsråd og sitt styre har han utfordret oss alle sammen. Fra Nordkapp til Lindesnes undrer vi oss over fagmannens etikk og moral. Det er vårt galleri. Våre bilder. Vårt hus. Våre penger. Vår arv. Visst trenger Museet for samtidskunst nye lokaler. Men vårt Nasjonalgalleri skal vi verge. Mot Giske, og mot ham som nå er utpekt til å ta støyten.
Sjur Harby, arkeolog
12.02.2009 09:00
