Ett år etter Stjernø

Det er nå ett år siden Steinar Stjernø la frem sin utredning, «Sett under ett». Det siste året har vi hørt mye om hvor uenige de fleste er med forslagene Stjernø-utvalget kom med. Når man leser gjennom de mange høringssvarene som er kommet inn, er det imidlertid slående hvor enige de fleste var i diagnosen utvalget stilte:

Skillet mellom universiteter og høyskoler er i ferd med å forsvinne, på godt og vondt. Det opprettes stadig nye mastergradsstudier, men mange er basert på svært små miljøer. Der er det mindre enn 10 studenter i året som uteksamineres, og selv flere år etter oppstart. Undervisnings- og forskningsressursene er spredd på 57 forskjellige studiesteder i Norge, og den internasjonale konkurransen om både ansatte og studenter hardner til på en måte som tilsier at vi må konkurrere mindre med hverandre og mer med utlandet.

Når forslagene likevel ble møtt med sterk motstand, tror jeg det skyldes at utvalget gjorde to store feil, en politisk og en analytisk. Den tidligere lederen av Representantenes hus i USA, Tip O'Neill, pleide å si at «All politics is local», og nedleggings- eller sammenslåingsforslag uten lokal forankring blir sjelden tatt godt imot.

Da politikerne sto i kø for å fjerne forslaget til ny struktur, ble det vanskelig å ha en nyansert debatt om alle de andre gode forslagene utvalget kom med. Heller ikke støtten fra den nylig avgåtte kunnskapsminister Øystein Djupedal, bidro til å skape et bilde av et politisk levedyktig forslag, snarere var det klart for de fleste at vi var vitne til årets største utdanningspolitiske dødskyss da han rykket ut med sin støtte.

Den andre feilen var å fokusere så mye på at ungdomskullene vil bli mindre fra 2015. Frem til 2015 blir det nemlig stadig flere potensielle studenter, og dette vil kreve en opprustning av utdanningssystemet. Jeg er fortsatt spent på om vi vil klare denne utfordringen. Stjernø-utvalget burde etter min mening sagt mer om hvordan vi skal få til dette. Nå må vi imidlertid rette blikket fremover, og jeg vil spesielt peke på to ting:



For det første er det avgjørende at de mange gode forslagene, som ble fremmet uavhengig av strukturforslaget, følges opp. Tora Aasland har gjort noe, men jeg venter fortsatt på at sitasjonen for funksjonshemmede i høyere utdanning forbedres, at vi får på plass et eget kompetansehevingsprogram for profesjonsutdanninger som lærer og sykepleier og at det settes av ressurser til en mer kunnskapsbasert utdanningspolitikk. Dette er noen av de mange gode forslagene vi ikke har hørt mye om det siste året.

For det andre må vi ta utvalgets bekymring for fragmentering av utdanningssystemet vårt på alvor. Dagens utdanningsstruktur skaper både sunn og usunn konkurranse mellom universiteter og høyskoler. Vi må beholde den sunne konkurransen, men kvitte oss med den usunne.

Skal vi få til det, må vi ha sterkere incentiver for samarbeid på tvers av institusjonene. Her er tre konkrete forslag: Akademikerne har foreslått å belønne institusjonene for å investere i forskningsutstyr i samarbeid med andre, et forslag jeg håper regjeringen vil vurdere seriøst. I vårt høringssvar gikk Studentenes Landsforbund inn for å stille krav om at deler av den ordinære bevilgningen til institusjonene skulle øremerkes samarbeidstiltak. I tillegg bør finansieringssystemet sørge for å belønne alle institusjoner som deltar i et faglig samarbeid, ikke bare den som har hovedansvaret.

Etter at det ble klart at politikerne ikke ville følge opp utvalgets forslag til ny struktur i høyere utdanning, sa Steinar Stjernø at ettertiden vil gi utvalget rett i at deres forslag til sammenslåinger ville vært det mest fornuftige. Dersom vi ikke i løpet av 2009 klarer å skape bedre systemer for å oppmuntre til samarbeid og hindre usunn konkurranse, tror jeg han vil få rett i det.

Øistein Ø. Svelle er leder i Studentenes Landsforbund (StL)