Framtid for lokaldemokrati?

Ingen ser ut til å være for lokaldemokrati når det lokale nivået ikke ivaretar et langsiktig perspektiv i forhold til verdier en selv setter høgt. La oss se på en mulig løsning som ivaretar begge hensyn.

Når Senterpartiets næringspolitiske talsmann Ola Borten Moe ifølge Bondebladet «argumenterer sterkt for at kommunenes mulighet til å omdisponere dyrket mark må strammes inn», opplever jeg at han gjerne skulle sett at lokaldemokratiet fungerer bedre i forhold til langsiktig og økologisk tenkning.

–Så er spørsmålet om Borten Moe har gjort seg til talsmann for eit generelt prinsipp, eller om det er eit situasjonsavhengig prinsipp, eit som passar på eit felt han har særleg interesse av. Samstundes som han uttaler seg om jordvern, rasar debatten om nasjonal eller lokal forvaltning av område som er verna etter naturvernlova, skriver Naturvernforbundets Erik Solheim i Nationen.

Videre skriver Solheim at kommunene kanskje ville tatt bedre vare på matjorda om de måtte leve av det som ble produsert innenfor kommunegrensene. Ja, kanskje må globaliseringen korrigeres med en tankegang der vi tenker bærekraft i regioner? Flere har spurt om det.

Før vi ser på en «løsning», tar vi med en spissformulering fra Solheim: Staten er så visst ikkje nokon samaritan mot naturen. Men det er eit godt prinsipp som er etablert i rettsvesenet og forvaltninga, at det skal vere avstand mellom dei som gjer vedtak og dei som kan ha nytte av utfallet. Lokaldemokratiet og liberalismen vil ikkje ha det slik.

Vi kunne legge til en rekke eksempler på at kommuner de siste åra har bygget ned natur og beitemark med luksushytter, med argumenter som at «andre gjør det om vi ikke gjør det». Må vi da gi opp troen på lokaldemokratiet?

Nei, vi skal se på en mulig løsning. Kolleger i Stiftelsen Idébanken har nemlig fortalt meg at naturvern og demokrati kan gå hånd i hånd. Ofte bruker de et eksempel hentet fra Danmark.

Halkær Å renner på sørsiden av Limfjorden i Nordjylland. I likhet med mange andre danske vassdrag har den gjennomgått store forvandlinger i løpet av de siste 150 åra, noe som har redusert artsmangfold og muligheter for ferskvannsfiske og friluftsliv.

Fra 1994 har Halkær Ådal vært gjenstand for et storstilt gjenopprettingsprosjekt i regi av Nordjyllands Amt, til beste for folk og dyr. Seks år senere tok utviklingen i dalen en ny og spennende vending. Da ble Folkeforeningen Halkær Ådal opprettet, med det formål å gjøre den sentrale delen av dalen, mellom landsbyene Vegger og Halkær, til en «økologisk eksperimentell sone».

I 2002 bød det seg en ny mulighet til å engasjere større deler av befolkningen i en demokratisk diskusjon om bærekraftig utvikling. Det danske Naturrådet hadde igangsatt et større prosjekt om «befolkningens holdninger til naturen», og engasjerte som ledd i dette Knut Aagard Nielsen og Birger Steen Nielsen fra Roskilde Universitetscenter til å gjennomføre aksjonsforskningsprosjekter i to områder, deriblant den sentrale delen av Halkær Ådal.

I samarbeid med Folkeforeningen og de tre beboerforeningene i området, ble det lagt opp til et nyskapende prosjekt for å bringe fram befolkningens ønsker for området og bearbeide disse ved hjelp av naturfaglig kompetanse. Det har vært avholdt en rekke oppfølgende verksteder. Man har konstatert at «benyttelse og beskyttelse ser ut til å kunne følges ad». Man har også sett på muligheten for å skape et «Ådalsråd»som et eksperiment i relasjon til den nye region- og kommunestrukturen i Danmark. Det er altså håp!

Ola Vaagan Slåtten «fjellosof», forfatter og ansatt i Stiftelsen Idébanken