Drep ikke en sangfugl

Målet er visst at Kulturminneåret 2009 skal inkludere alle og ha bred deltakelse på lokalt plan. Prosjektleder Sidsel Hindal håper i et romjulsintervju med Aftenposten at året vil skape «en evig pågående diskusjon om hva og hvor mye vi skal ta vare på». Men selv unnlater hun å mene noe som helst.

Ifølge Kulturminneårets hjemmeside viser en vurdering Riksantikvaren skal ha foretatt av tilstanden til kulturminner over hele landet, at vesentlige deler av vår viktigste kulturarv kan gå til grunne om det ikke handles raskt. Etter mer enn 100 år med lovfestet vern av landets kulturminner, må et stort og stadig voksende forvaltningsapparat innse at slaget snart er tapt. Kirketakene lekker, kulturlandskapet gror igjen, prestegårdene forfaller og det brenner på alle kanter. I gamle dager kaltes dette å gå fallitt, og det skjer uten at noen stilles til ansvar.

Heller ikke landets sentrale museer går fri av utviklingen. Aftenspostens kommentator, Lotte Sandberg, grep nylig fatt i Trond Giskes pompøse museumsplaner på Vestbanetomten i Oslo. Realiseres drømmene, etterlates flere av hovedstadens kulturbygninger, herunder Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet, som tomme skall uten funksjon. Gjenbruk av gammel bygningsmasse er ellers en aktuell problemstilling landet rundt, og burde engasjere en prosjektleder i Kulturminneåret 2009. Men, som journalisten lakonisk skriver;«Hun ønsker ikke å gå inn i en diskusjon om disse bygningene». I stedet rettes fokus mot kumlokk, et trappegelender og en gammel båt.

Fraværet av debatt er påtakelig. Sandberg skriver ganske riktig at Riksantikvaren i dag oppfører seg mer som en høringsinstans enn som en premissleverandør. Regional kulturminneforvaltning, som har delegert myndighet etter kulturminneloven, kunne ha representert en styrking av kulturminnevernet, om den ikke daglig ble overkjørt av fylkespolitikere med helt andre hensikter.

Norske politikeres hang til å delegere sentral myndighet utover landet har, tross festtalene, vært et tveegget sverd. I den perioden Bergen var forsøkskommune med utvidet forvaltningsmyndighet, åpnet kommunen for høyhusbebyggelse ved Den Nationale Scene, for blokkbebyggelse ved Edvard Griegs Trollhaugen og en perforering av Harald Sæveruds eiendom Syljustøl, der golffolket ville ha tilgang til komponistens gjengrodde stier. Eiendommen var i sin tid en sjenerøs donasjon til Bergen by og selvfølgelig fredet. Visst ble det protester, men aldri noen grunnleggende debatt om hvordan norsk kulturminnevern skal utøves i praksis. Kort avstand til lokale interesser, er blitt forvaltningens svøpe.

Kulturminneåret 2009 kan, om prosjekteierne vil, bli året da kulturarv igjen blir satt på dagsorden i Norge. Når stillingen som landets riksantikvar utlyses i løpet av våren, har vi en gylden mulighet til å diskutere den plass kulturarven skal ha i et moderne samfunn. Sandberg stiller i sin kommentar de retoriske spørsmålene om kulturminnevernet er redusert til talemåter? Om det er blitt overpedagogisk og pekefingeraktig? Om kulturminnevernet selv bør evalueres i Kulturminneåret 2009? Svaret er selvfølgelig et ubetinget ja, forutsatt at evalueringen gjennomføres med eksterne krefter.

Først når vi vet hva vil, når vi vet hvordan vi vil, kan stillingen som riksantikvar utlyses og besettes. For kulturminneforvaltningen er full av kunnskapsrike og hardt arbeidende mennesker som fortjener noe annet enn nok en sliten vandrepokal fra kulturminnevernets innerste gjemmer.

Sjur Harby er arkeolog