Guttestreker i offentlig debatt

«Guttestreker» skrev Erling Fossen på kronikkplass i Aftenposten en lørdag nylig. To av «guttene» het Max Manus og Gunnar Sønsteby. «Strekene» var sabotasjeaksjoner mot den tyske okkupasjonsmakta 1940-45. Ikke nok med det. Fossen ga sabotørene skylda for okkupantenes omfattende represalier. I kronikken kritiserte han det han mener er ensidig dyrking av den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig

Fossen fikk svar. Tirsdagen etter var det nettopp Gunnar Sønsteby som hadde kronikkplassen, også for å gå i rette med avisas debattredaksjon. «NS-argumentasjon» skrev Sønsteby om Fossens kritikk. «Grenseløst skuffet» var han over redaksjonen. Diskusjonen endte slett ikke der. Den fortsatte i flere medier, og pågår kanskje ennå når dette står på trykk. Den fortjener egentlig å gå en stund. Kanskje den får gått seg til etter hvert og blir helt saklig.

Erling Fossen kaller seg skribent. Vi som bruker dette ordet for å forklare hva vi gjør, produserer så vidt forskjellige varer og tjenester at samlebetegnelsen gjerne kan oppfattes som meningsløs. Men Fossen er virkelig ikke meningsløs. Jeg tror hans spesialitet er å formulere så provoserende meninger at det blir debatt av dem, om så dagsaktuelle temaer at debatten oppfattes som viktig. Dette kan være en viktig rolle i samfunnet, selv om Fossen ofte er for ekstrem til selv å være interessant.

Nå rett før jul var det filmen om Max Manus som atter en gang hadde gjort norsk hjemmefront 1940-45 aktuell. Slik jeg oppfatter denne filmen, føyer den seg inn i den lange rekka av helteepos om sabotørene og resten av motstandsbevegelsen. Motforestillinger, som eksempelvis hensyn til sivile nordmenn som kunne bli ofret i den gode saks tjeneste, er så vidt berørt, men da epos-selvfølgelig i et tilfelle hvor dette ikke skjedde.

Min mening er likevel at filmen ikke dyrker de unge motstandsmennene på noen utilbørlig måte. Den gir det jeg oppfatter som et realistisk innblikk i noen dramatiske episoder i norsk krigshistorie, og inn i et menneskesinn der krigens redsler setter seg og skaper angstanfall, dårlig nattesøvn og behov for rusmidler. Max Manus deltok som frivillig i det finske forsvaret mot Sovjets angrep 1939-40. Dramatiske scener fra fronten brente seg fast og måtte gjennomleves på nytt.

Alt dette har filmskaperne klart å beskrive overbevisende og medrivende, med stor sans for tidsriktige visuelle detaljer. Effektiv rydding i områder der filmscener ble tatt opp, kombinert med imponerende digital bildebearbeiding, gjør at vi ser både kamp og samtaler foregå i Oslo slik byen var for sekstifem år siden. Bare dette gjør det vel verdt å tilbringe et par timer i en kinosal. Spenningen og den levende gode personskildringen blir en bonus. Bare synd da, at filmen er skjemmet av en del riktig utydelig tale. At enkelte scener er for usannsynlige til å være helt troverdige, er egentlig ikke noe argument. Om ikke jeg husker bøkene av og om Sønsteby og Manus aldeles feil, regisserte de selv en del episoder i det virkelige liv, med mirakuløst usannsynlig utfall.

Men når filmen med dette er varmt anbefalt til Nationens lesere, vil jeg benytte anledningen til å gi diskusjonsekstremisten Fossen rett på ett punkt. Samtidig tar jeg skarpt avstand fra den hederskronte helten Sønsteby, som sikkert har fortjent hver eneste medalje, men som ikke fortjener samme respekt for sin debattpraksis: Det å be om flere kritiske historikerblikk på norsk motstandsbevegelse, er virkelig ikke det samme som å støtte eller godta nazistersugjerninger.



Håvard Altern er kårkall på en gård i Modum, frilansskribent, samlivspedagog og kommunepolitiker for Ap



Den gir det jeg oppfatter som et realistisk innblikk i noen dramatiske episoder i norsk krigshistorie



Publisert fredag 02.01.2009 kl. 08:01