Det brenner for Kornhaug

Kulturminneåret 2009 skal handle om dagliglivets kulturminner. Dette er året, heter det, «da du skal få oppleve at Norge ikke har én kulturarv, men mange». Men, det snakkes lite om hverdagen til norske kulturminner. For først og fremst skal dette være hyggelig.

Den som kjenner Fortidsminneforeningens årbøker fra mellomkrigstiden, vil huske den innsats som tidligere riksantikvar Harry Fett og hans kolleger gjorde for å redde stumpene av den norske kulturarven. Under vignetten «Tapte kulturværdier»ble for lengst henfarne prestegårdsbygninger, kirker og kjøpmannshus manet frem fra glemselen.

Fra hele landet lød: Revet, revet, revet. By så vel som bygd var rammet av den samme angsten for ikke å være tidsmessige nok. «Aldrig har vort land - muligens reformationstiden undtat - tapt saa meget av betydning for vor kultur som netop i sidste halvpart av det 19de aarh.», het det da foreningen startet sitt kartleggingsarbeid i 1917.

Riveiveren i Drammen og Levanger, brannene i Bergen og vedlikeholdsetterslepet for fredete bygninger i Oppland dokumenterer at alt fortsatt er ved det gamle, om vi ser bort fra at vi ikke lenger har en embetsmann av Harry Fetts støpning. Lovverket er der, men ikke motet til å håndheve det.

Jeg skal gi et eksempel fra Gausdal, kommunen som med sin friske luft en gang ga pusterom til både Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), Christopher Bruun (1839-1920) og folkehøyskolen på Vonheim. Her, i det beskjedne tettstedet Follebu, som i dag på det nærmeste er utradert av tilfeldig spekulasjonsbyggeri, finner du fremdeles det tidligere Kornhaug sanatorium. Som et Soria Moria kneiser tømmerbygningen oppe i bakken, plassert der med den største sikkerhet av en bevisst byggherre og en dreven arkitekt.

Anlegget regnes blant våre fornemste eksempler på dragestilen - arkitekturfantasien som altfor ofte er blitt flammenes rov eller offer for ettertidens moderniseringsiver. Bygningen ble oppført som privatbolig for folkehøyskolelæreren Friis Hansen i 1892, men ble omgjort til tuberkulosesanatorium fire år senere. Tegningene var signert en av tidens etterspurte arkitekter, Holm Hansen Munthe (1848-1898).

Til tross for sin størrelse og beliggenhet har Kornhaug klart seg relativt bra like til våre dager. Vel ville kommunestyret erstatte severdigheten med et gamlehjem, men våkne lokalpatrioter handlet og berget anlegget mot å ta ansvar for det. I dag er Kornhaug et sjeldent vitnesbyrd, ikke bare over nasjonsbygging og dragestil, men også over troen på eksemplets makt og samfunnets byggende krefter.

Spørsmålet er imidlertid hvor lenge dette vil vare. Nylig ble Kornhaugalleen hugget, nærområdene bygges ned og ved bæres til bålet som om Kornhaug skulle være en simpel heks. Loven pålegger Gausdal kommune å holde øye med brannsikkerheten i bygninger som Kornhaug. Men Gausdal kommune gjør ikke det.

Så mens fylkeskommunen behandler fredningsforslaget fra Fortidsminneforeningen, forsetter vedhaugene å vokse rundt Kornhaug.

Sjur Harby er arkeolog