Framtid for Island?

Da jeg var på Nordisk bærekraftkonferanse i Odense i midten av september, var det ikke snakk om noen alvorlig finanskrise på Island. Men den var ikke langt unna. I ettertid kan en tenke at det låg mye i det islendingene på konferansen fortalte om.

Islendingene rundt bordet sa at ting ikke var bra på Island. Folk var for opptatte av forbruk. Alle skulle ha fin hest, fin bil osv. En spurte ikke åssen folk hadde det, men åssen det gikk med arbeidet. Vel, islendingenes arbeidsmoral er viden kjent - og ikke til å kimse av - men det er klart at en må ha balanse i livet, og med fordel kan en innse at det beste i livet er gratis.

Det var ikke mye bedre i Norge. En snekkergjeng på Geilo oppfattet etter hva jeg forstår jobben sin slik: de andre arbeidslagene - fra et eller annet sted i verden - som satte opp hytter, hadde ikke tid til å gjøre det ordentlig, så denne gjengen skulle gå over og lappe det verste. Bærekraftig? Boble?

Kan det tenkes at vi i denne krisen kan finne kimen til et system der en tar økologiske og sosiale hensyn, og lar eventuell vekst i samfunnet være økonomisk? Den veksten som er basert på ressurser som ikke finnes, kaller noen uøkonomisk. Antakelig med rette.

I denne sammenheng kan det være verdt å merke seg at en av Islands parlamentarikere - under en debatt i Alltinget, der man diskuterte innbyggernes skjebne hvis deler av Island skulle bli ubeboelig på grunn av vulkansk aktivitet - skal ha foreslått at man i så fall sender en henvendelse til Norge med teksten: Gjør plass til 260 000 mennesker, vi kommer tilbake i viking. Krisen nå, er mer akutt økonomisk enn økologisk, for Islands del.

Islandshesten er et kapittel for seg. Allerede i 930 vedtok Alltinget en lov som gjorde videre innførsel av hester forbudt. Lenge var de svært viktige i arbeidet på gården. Nå er de i bruk ved sauesankingen, og ellers kan man leie hester til kortere eller lengre turer de fleste steder på øya. Hestene får gå mye fritt i yngre alder, slik at hver og en av dem utvikler sin egen personlighet, som de siden beholder. Kanskje er det også en slik styrke i islendingene selv? De kan trenge den nå.

Et sted på Island har en historie som etter min mening fascinerer i spesiell grad, nemlig Vestmannaeyjar og den eneste bebodde øya, Heimey. Jeg tenker på januarnatta i 1973, da 5000 beboere måtte evakueres i all hast på grunn av vulkansk aktivitet, men også på 1627, da 36 mennesker blei drept og 242 bortført av algeriske pirater. Fortet de hadde til sitt forsvar, kan man se den dag i dag, og etter at piratene var der, blei fortet gjenoppbygd og Islands eneste arméopprettet på øyene.

Tenk for en belastning disse episodene har vært for et så lite samfunn. Samtidig har havet krevd sitt, særlig da motorbåtene kom og førte til at fiskerne tok større sjanser enn tidligere.

Island blei kristnet fem år etter Norge, og den norske kongen ga beskjed om at en kirke skulle bygges i den første havna man ankom, det blei altså Heimey. Tømmer hadde man med seg, så kirke blei det. Forøvrig tyder arkeologiske funn på at det var bosetting her tidligere enn på selve Island - som forøvrig her ute spøkefullt omtales som den største av Vestmannaøyene. Sjefen på museet var ganske opptatt av om de fikk en stavkirke(modell) i gave fra Norge til sitt kirkejubileum. Jeg skrev et brev til Regjeringen vår om dette. Nå er kirken på plass - neppe min fortjeneste i særlig stor grad. Men en hjelpende hånd fra Norge kan alltids være noe nå også - de har jo gitt oss Snorre!