Nå venter vi på Trygve

Store hendelser, sterke viljer og langtrekkende beslutninger. Vi er i ferd med å gjenoppdage krigsgenerasjonen, de som konstruerte det moderne Norge.

Trygve Lie var den kanskje mest fargerike av dem alle. Det er all grunn til å glede seg til Guri Hjeltnes sin lenge avventede biografi.

Den norske utenriksministeren var en uventet lederkandidat for ledervervet i FN. Han var selv vag når han beskrev omstendighetene da valget av den belgiske utenriksministeren ble omstøtt og Lie ble skubbet inn på den internasjonale scenen. Vi vet i dag at Paul-Henri Spaaks tro på en europeisk union var uakseptabelt for Moskva.

Men hvorfor falt valget på hva Lies sekretær, Brian Urquhart, senere beskrev som «en obskur norsk politiker»? Da jeg intervjuet datteren Guri Lie Zeckendorf i New York for noen år tilbake svarte hun indignert: «fars kandidatur stod på egne ben, han bør tvert om regnes som en av FNs arkitekter».

Trygve Lie kastet seg inn i arbeidet med å bygge en verdensorden basert på regler normer og overnasjonale institusjoner. Han kjempet for en annen, mektigere organisasjon enn dagens FN og truet flere ganger med å gå av når han følte seg motarbeidet av stormaktene.

Den nidkjære Lie var alt annet enn underdanig. Som generalsekretær støttet han opprettelsen av Israel og Indonesia. Han overså tilbaketrekkingen av sovjetiske tropper fra Iran og stod sentralt i FNs inntreden i Korea-krigen i 1950. Alt syntes å ligge til rette for gjenvalg og fem nye år.

Fram til mai 1950 var Trygve Lie eneste kandidat til toppvervet. Så skjedde det noe. I oktober var han ikke lenger akseptabel for Moskva. Guri Hjeltnes har pekt til Lies håndtering av Korea-krigen og mccarthyismen som viktige faktorer.

Det som er sikkert, er at Lie nok var betraktelig sterkere enn supermaktene hadde trodd da de valgte ham. Han så seg mer som en selvstendig maktfaktor enn som gallionsfigur.

Striden mellom Lie og Sovjet var viktig. Det ble da endelig klart at generalsekretæren ikke har noe mandat utover den støtte han til enhver tid har blant medlemsstatene. Lies avgang bekreftet at makta rår - også i FN.

Trygve Lie er en av få politikere fra små land som har nådd helt til topps internasjonalt. I kraft av egne evner, ikke av nepotisme eller simoni. Dette er verdt å understreke i en tid da stadig flere stiller spørsmål ved norske eks-politikeres appetitt på høyt gasjerte internasjonale poster.

De som gav Trygve Lie stillingen var ikke ute etter subsidier fra den norske statskassa. I Norge var det med tilsynelatende genuin beklagelse at Arbeiderpartiet lot ham gå. Han er en av få stortingsrepresentanter som har blitt fritatt fra vervet for å tjene landet annetsteds.

I Norge foretrekker man å forholde seg til FN som abstrakt idé i stedet for som maktpolitisk realitet. Ideen om FN som antitesen til stormaktsmaktpolitikk stemmer mest i norske skolebøker. Organisasjonens skyggesider ofte blir glanset over.

En av grunnene til at vi bør glede oss til biografien om Trygve Lie er som et norsk kikkeglass inn i virkelighetens internasjonale politikk - hvor idealer og realiteter sjelden møtes. Mange spørsmål som står ubesvarte. De eksisterende Lie-biografiene er gjennomgående svake.

En biografi om Trygve Lie vil knytte vår hjemlige politikk til verden utenfor. Med sin nye biografi om Jens Christian Hauge bidrar Olav Njølstad både til å forberede scenen og til å øke forventningene til boka fra Guri Hjeltnes, som ventes i 2009.



Publisert onsdag 29.10.2008 kl. 05:00