De ensomme husene

Hans barndoms grønne dal finnes på Hadeland, der familien har feriert på et nedlagt småbruk siden 1919.

Remlovs familiested heter Snigen og er et lite okergult hus fra 1850-årene. Det kunne ha ligget hvor som helst, for bygningstypen var tidligere alminnelig over hele landet. Panelte tømmervegger, gamle sprossevinduer, filleryer, vedovner, hyttebok, strikkejakke og vaskevannsfat. Enkel standard, nærmest til å trekke på smilebåndet av. Naiv nostalgi som ikke imponerer verken naboer eller kollegaer. Ikke siden før OL på Lillehammer har nordmenn tatt til takke med slikt.

Huset ble innkjøpt kort etter første verdenskrig av Remlovs bestefar. Han fikk bygget en solid peis i stuen og fargesatte rommene etter eget hode. Jeg tipper at han allerede hadde flyttet inn første gang han så det. Begeistrede mennesker gjør gjerne det.

Snigen ble rustet opp til å bli familien Remlovs «smultronställe». Bestefaren knuste ikke huset med egne ambisjoner, slo ikke ut vegger, løftet ikke taket, bygget ikke ut eller på annen måte visket ut bygningens aldrende ansikt. Han pleiet det, ga sjel til det som allerede var besjelet, lot det skakke forbli skakt og underordnet seg Snigens hjemlige matematikk.

Som så mange bestefedre både før og etter ham, tror jeg han ville gi familien en ramme. Et sted til glede og gavn, et samlingspunkt som ikke skulle forandre seg i samme takt som resten av livet. Han lyktes i sitt prosjekt.

- Jeg kjører ofte opp hit etter teateret om kvelden, hele året, sier Kai Remlov.

- Bedre rekreasjon finnes ikke for meg.

Ifølge dem som har greie på slikt, står det minst 100.000 boliger tomme i Norge. Drøyt 25 prosent av landets bebygde landbrukseiendommer er uten fast bosetting. Flest finner du langs kysten i Agderfylkene, i Nord-Norge og til fjells og skogs i innlandsfylkene.

I Sverige har man gitt dem et eget navn. «Ödehus», hus som er overlatt til seg selv. Verken her eller der er det noen ensartet gruppe og begrunnelsene for deres skjebne er like tallrike som husene selv.

Fenomenet har også nylig gitt opphav til en bok, Svenska ödehus, der forfatteren Sven Olov Karlsson og fotografen Philip Pereira dos Reis har portrettert enkelte av anleggene, gitt dem en verdig avslutning gjennom å fortelle deres historie - et slags liv etter døden.

For de fleste av dem er kommet til veis ende. Naboer og tidligere beboere er intervjuet, interiører og fasader fotografert og korte tekster er forfattet med den største ømhet. «I sammanhangen där alt är förbi kan också finnas en frihetskänsla. En lättnad över att nuet är ett efteråt», skriver forfatterne i forordet.

For lille Snigen på Hadeland ble redningen at familien Remlov overøste det med kjærlighet. Men en altfor stor del av den norske bygningsarven går til grunne uten å bli verken til bok eller glede. Den bare glir vekk og forsvinner mellom hendene på oss.