Framtid for etisk produksjon?

I sommer var det tilløp til en debatt om etikk i sauenæringa. Statsråd Lars Peder Brekk var overrasket over at så mange lam dør før de kommer ut av fjøset –og ba om at det ryddes opp. Nå er debatten tilbake der den pleier å være –omkring den mer begrensede delen av det totale tapet som relaterer seg til rovdyr.

Litt fra denne avisa i sommer: «Nationen fortalte i går at hele 120.000 lam hvert år dør før de kommer seg på beite. Søyer får så mange som tre, fire, fem eller seks lam, uten at kroppene deres er i stand til å takle det. Resultatet er et tapstall som er så høyt at landbruks- og matminister Lars Peder Brekk (Sp) kaller situasjonen «bekymringsfull».»

«–Jeg er forundret over at det er så store tall. Samtidig har alle vært klar over endringer i avl og avlsarbeidet. Dersom dette tallet er riktig, er det en utvikling og en situasjon som er bekymringsfull, sier Brekk til Nationen. Han tror denne utviklingen av avl skriver seg fra et ønske om å tjene mer penger blant bøndene.»

Statsråden la til at næringa må ta ansvar og se nærmere på avlsarbeidet sitt. Han vil følge situasjonen nøye.

I fjor skrev Ole-Jacob Christensen fra Småbrukarlaget at dagens fjørfesystemer neppe vil aksepteres særlig lenge av bevisste forbrukere. Denne produksjonen er altså for industriell, det enkelte dyrs velferd er ikke godt nok ivaretatt. Selv venter jeg på økologisk kylling i butikken hos meg, da skal jeg begynne å kjøpe kylling igjen.

Noen kjøttprodusenter argumenterer med at de har avlet fram et produkt forbrukerne vil ha. Det argumentet står nok for fall, da interessen for økologisk-, etisk- og lokalprodusert mat har økt voldsomt. Og hva vet forbrukerne om den industrielle matproduksjonens etiske utfordringer?

Bøndene bør vel snu tvert om: slutte å argumentere for økt produksjon, men heller si at «vi er de som tar vare på dyrevelferden –det vil vi ha godt betalt for». Jeg har sett andre argumentere på samme måte i denne avisa. Fokuset på produksjonsmengde er en forståelig historisk kultur –men det er på tide å endre den. Det vet jeg at profilerte bønder er enige i, men de sliter med å reise debatten.

Jeg tror vi må inn på en modell der forbrukeren tar medansvar for produksjonen. Har jeg forstått Dag Hauffen og Verdisamvirke rett, er det tanken med deres modell. Da kan en også dele det økonomiske ansvaret.

Jeg er godt kjent med den norske satsingen på etisk forbruk –ikke minst synliggjort gjennom våre ni Fairtrade-kommuner, der særlig Lier har fokusert på forholdet mellom lokal og rettferdig mat. Når vi begynner å ta etisk ansvar for bønder og arbeidere andre steder i verden, må neste skritt være et utvidet ansvar for husdyra våre. Etikk er vel ikke bare noe som skal være på plass andre steder i verden?

I gårdstunet jeg kommer fra, går kalkuner, høner, katt, kaniner og besøkende barn og foreldre rundt med et smil om munnen. Nå er dette småskala husdyrhold til eget forbruk, men jeg tror det gjerne blir slik om dyrevelferd er punkt nummer én. Vi ser ofte eksempler på at mennesker blir gladere i møte med dyr og annet levende liv. Et stadig økt forbruk av varer og tjenester gjør oss ikke lykkeligere –ingenting tyder på det. For egen del vil jeg spise vegetarmiddag oftere framover. På den måten vil jeg ganske sikkert oppnå tre ting: bedre helse, økte muligheter for god dyrevelferd og bedre muligheter for bærekraftig utvikling på Jorda.

Vi begynte artikkelen med sommerens sauedebatt. Hvordan er det statsråd Brekk –føler du at oppryddinga er i gang?