Norvegia sacra

Nylig meldte avisen Vårt Land at norske kirker har et vedlikeholdsetterslep på 13 milliarder. Beløpet er anselig og høyere enn tidligere anslag. Igjen er kommunal unnfallenhet blitt en trussel mot norsk kulturarv. For svaret fra Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) er at vi nå bør rive en del av våre kirkebygg.

Vi kan gjerne skylde på økonomien. Men dette handler først og fremst om verdier og kulturell kapital, om kunnskap og verdighet. Alle vi som har vært innom offentlig forvaltning vet at det finnes penger. Alle vi som sitter rundt kirkene med hendene i fanget har også erfart at det finnes midler. Kirkene er ikke prioritert, verken av det offentlige eller av det private Norge. For når hørte du sist at en finanskjendis har betenkt sin kirke med nye takrenner? Nye spillere til Lyn eller Vålerenga, derimot, er en helt annen sak.

Selvfølgelig vet jeg at det er et billig poeng, men likevel: Den 18.april i år kunne Aftenposten.no melde at det for tiden bygges fotballarenaer her til lands for åtte milliarder kroner. De blir kalt vår tids katedraler, selv om de norske gressmattene stort sett er omkranset av leiligheter, kjøpesentre, hoteller og kontorer for å få en optimistisk økonomi til å bære kostnadene.

Norske fotballarenaer kan også uten større samvittighetskvaler fordrive folk fra hus og hjem, slik vi har vært vitne til ved ombyggingen av Briskeby Stadion på Hamar. Fotballarenaer erklæres som landemerker og identitetsbærere, selv om deres arkitektoniske kvaliteter i de fleste tilfeller ikke er større enn for et frikirkelig bedehus.

Men bak det inntrykk avisoppslagene gir, finnes det et folkelig engasjement rundt og for kirkene. Det er et grunnfjell av anstendighet, uegennytte, offervilje og kjærlighet til den kirken der dåpen sto og hvor fedrene er begravet. På Skåtøy ved Kragerø startet sommergjestene en innsamlingsaksjon. I Ringsaker ba Lilian Kristiansen folk om donasjoner til restaurering, i stedet for blomster til sin fars båre. Eksemplene kan forfleres.

I Beretninger om den Norske Kirke i 1935 skrev biskop Henrik Hille (1881- 1946) følgende om kirkenes tilstand i Hamar bispedømme: «Men ennu er det flere kirker som baade er daarlig holdt og uskjønne. Det henger vesentlig sammen med kommunens elendige økonomiske stilling. Mange steder ser det dog ut til at nettop dette har kalt frivilligheten tillive.»

Noen år før hadde hans forgjenger i embetet, Mikkel Bjønness-Jacobsen (1863-1841), nettopp innrapportert den offervilje som innsamlingen til Rosevinduet i Nidarosdomen hadde avstedkommet blant bispedømmets kvinner. Utlodning av hjemmestrikkede sokker og broderte kaffeduker innbrakte - i 1926 - hele 24.000 kroner.

Norge har i dag rundt 1620 kirker. Om lag 1000 av dem er fredet eller utpekt som kulturhistorisk verdifulle. I et land som tradisjonelt har vært fattig på jordisk gods, kan kirken være det eneste sted der kunstnerisk skaperkraft har kunnet finne utløp. Bygningene representerer vår åndelige, sosiale og materielle arv. Vil vi beholde vår sjel, har vi ingen kirke å miste.