Forskningssatsing

Uken før regjeringens budsjettkonferanse ba forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland forskningsmiljøene om å bli flinkere til å synliggjøre resultatene sine overfor samfunnet. Dette skulle øke den folkelige oppslutningen om forskning, og gjøre det lettere for statsråden å få gjennomslag i regjeringskollegiet i de tøffe budsjettforhandlingene.

Når man kjemper om midler i konkurranse med saker som veisatsing, båtheving og nye jagerfly holder det nemlig ikke alltid med gode argumenter, man må også kunne vise til politiske gevinster ved å satse på nettopp sin sektor. Tilhørerne fra universitets- og høyskolesektoren tok til seg budskapet, og har de siste ukene forsøkt å få oppmerksomhet rundt hva de har fått til, og hvor stort behovet for mer midler til sektoren er blitt.

På det samme seminaret tok imidlertid en annen innleder til orde for en ganske annen strategi for å få til et løft for forskning og høyere utdanning. Jens Odershede, formannen i det Danske Rektorkollegiet, var invitert for fortelle hvordan de i Danmark hadde fått til en milliardsatsning på forskningen.

Mange av tilhørerne, meg selv inkludert, satt med notatblokka klar. Hvordan hadde danskene maktet å gjøre forskning til en fanesak i valgkampen til Folketinget for noen år siden? Kunne det være så enkelt som å gjøre som Tora Aasland nettopp hadde bedt oss om, å synliggjøre flere forskningsresultater? Eller hadde danske rektorer vært mer utspekulerte, og infiltrert partiorganisasjonene og mediehusene i en spektakulær aksjon han nå kunne avsløre?

Odershede skuffet. De av oss som ventet på en fempunktsplan vi kunne kopiere og bruke for å få forskning og høyere utdanning til å bli en av de store sakene i Stortingsvalget neste år, fikk i stedet høre at det er umulig å skape stor folkelig oppslutning om forskning. Folk flest er mest opptatt av de tingene de selv merker i hverdagen, og skal man vinne valg må man bruke milliardløftene sine på veier, sykehjem, bensinpriser og til nød grunnskole.

I Danmark hadde rett og slett noen modige ledere bestemt seg for å lede an i en annen retning enn det meningsmålerne ba dem om. Med statsministeren i spissen hadde de satt av ti nye milliarder frem til 2010 for å gjøre Danmark i stand til å møte konkurransen var i ferd med å bli stilt overfor i en globalisert økonomi.

I Norge snakker vi mye om hva vi skal leve av etter oljen, men politikere blir sjelden stilt til veggs av velgere som lurer på hva de har gjort for å sikre gode rammevilkår for forskning og høyere utdanning. I sommerens debatt om studentboligmangelen har jeg stadig blitt spurt om hvorfor studentene sutrer for mye. Er det så farlig å måtte tilbringe en måned på sofaen hos venner ved studiestart? Er det ikke egentlig bare bra å jobbe noen kvelder i uka i tillegg til fulltidsstudier? Og til sist, min favoritt, bruker dere ikke egentlig alle pengene på øl uansett?

Ærlig talt. 12 000 studenter stod i sommer i boligkø, de fleste av oss må jobbe ved siden av studiene og husleia øker fire ganger raskere enn studiestøtta. Så i tillegg til å spørre om studentene sutrer for mye, håper jeg at vi frem til valget blir mange flere som spør Jens Stoltenberg og andre politiske ledere om de er trygge på at det er attraktivt nok å være student.

Vi burde spørre dem om de syns høyskolene og universitetene rundt om i landet har rammevilkår som gjør det mulig for dem å gi utdanning i verdensklasse? Vi burde spørre dem om hvordan de skal sikre de 200 000 nye høyt utdanna arbeidstakerne, som Statistisk sentralbyrå har beregnet at Norge vil trenge de neste årene? Våre ledere bør nemlig bekymre seg for disse spørsmålene, men det er tydeligvis vi som må sørge for at de gjør det.

Øistein Ø. Svelle er leder i Studentenes Landsforbund (StL).