Er det svundne en drøm?

Selvfølgelig lot du deg imponere. Hvem gjør ikke det. Nationens og NRKs reportasjer fra Sælid gård ved Hamar har vist sal på sal med polert mahogni og gnistrende krystall. Men skinnet bedrar. Sælid er et kulturminne på sotteseng. Et stebarn i norsk kulturarv.

For visst tar gården seg fremdeles prektig ut på avstand. Imponerende bygningsmasse i et frodig jordbrukslandskap. Sælid gård ble bygget for å ta pusten fra folk. Når du bikker over åskammen fra Stangelandet mot Hamar, er det to bygninger som stadig peker seg ut;Vang kirke og brenneriet på Sælid.

Som Solkongens Versailles hadde Sælid en bestemt funksjon. Eierne her ville vise at Hedemarken ikke stod tilbake for det de hadde sett i Kristiania, Stockholm eller Hamburg. Anlegget ble formet som en passende ramme om eieren og hans familie, som en utstilling for egne industriprodukter, som en manifestasjon av visjoner, suksess og fremskrittstro.

Det var nye tider. Industrialismen banket på døren, jernbanen var i anmarsj og Hamar var nettopp blitt by. 1850-årenes verden var full av muligheter for dem med kunnskap, kapital og pågangsmot.

I kulturminnesammenheng vet vi i dag lite om hva slags tilstand denne første divisjon av norske gårder og gründerhjem befinner seg i. Anleggene som stort sett ble finansiert med helt andre inntekter enn det landbruket alene kunne besørge, som ble bygget med lokal og importert håndverkskompetanse i materialer som i dag savner sin make, som skulle skinne, og som også i dag krever en egen omsorg og kunnskap om vi skal lykkes i å bevare dem som minner fra en svunden tid.

Antakelig ville resultatet av en slik kartlegging bli nedslående. Jeg har sett det ved selvsyn. Takstein som erstattes med rimeligere papp eller plater, nødtørftig maling, smuldrende tapeter, loslitte stoltrekk, nedpløyde frukthager og driftsbygninger i begynnende forfall. Det er ikke økonomi til å bære Hanna Winsnes' og Henriette Schønberg Erkens verden videre. Minnet om generasjonen av 1814 lever fremdeles, men falmer i glansen av oljealderens Norge. Det er ikke tid til å polere oldefars mahognistoler eller rulle bestemors damask.

Det erheller ingen økonomiske støtteordninger eller skattemessige insitamenter som kan håndtere kostnadene som slike anlegg representerer. Visst har du hørt om Norsk Kulturminnefond og fylkeskommunale midler;men hvor langt rekker disse når salen er 22 meter lang, ni meter bred og har fire meter under taket? Vi har ikke engang håndverkere som kan videreføre den material- og håndverkskvalitet som kjennetegner disse bygningene.

Like sikkert som norsk økonomi vokser inn i himmelen, beveger disse anleggene seg mot avgrunnen. Det skjer nesten ubemerket. Som regel vegrer eierne seg mot offentlighet og vil ikke stille forfallet til skue.

Det er derfor behov for et eget fokus på gårder som Sælid. Vi trenger en kartlegging av hvilke utfordringer slike anlegg står overfor, hvilke verdier de representerer som kulturhistoriske minnesmerker, hva slags kunnskap som er nødvendig i forvaltningen av dem og, ikke minst, hvilke økonomiske insitamenter som er nødvendige.