Framtid for pelsdyr?

Far min hadde revegård før. Så jeg har mang en gang vært røkter, matet de flotte revene han hadde. Derfor vet jeg at revefarmere er trivelige folk, som er glade i dyra sine. Dyra får nok også best pels om en steller dem godt. Likevel mener jeg vi nå bør legge ned pelsdyrnæringa, jeg skal forsøke å vise hvorfor i det jeg skriver nedenfor.

Slik ser næringa ut med deres egne ord: I dag er det rundt700 pelsdyrgårder i Norge.De fleste ligger i distriktskommuner der næringsgrunnlaget kanvære begrenset. Totalt er det 2300 personer som helt eller delvis er sysselsatt i pelsdyrnæringa. Ienkelte bygderdanner pelsproduksjonendet viktigste næringsgrunnlaget for flertallet av kommunens innbyggere. De aller fleste oppdretterne har pelsdyr i tilknytning til annen gårdsdrift.

Selv om vi vet at både fjørfe- og saueholdet har store etiske utfordringer, blant annet dør 120000 lam før de kommer ut av fjøset om våren, er det nok lettere for disse næringene å få til dyrevelferd. De kan gå tilbake til opprinnelige raser, og de kan drive mye med frittgående dyr ute. Dessuten er det matproduksjon det er snakk om, mat ikke klær. Ikke moteplagg. Det er en grunnleggende forskjell.

Revene gir oss pels. Pels kan vi greie oss uten. Skulle vi trenge pels for å hanskes med et mer naturnært liv om hundre år, får vi tro at det er fjellrever i alle fjell, som kan beskattes fornuftig, ikke nesten utryddes som for 80-100 år siden. Men først må fjellreven berges, til det trenger vi røktere ved avlsstasjonene. Så noen revefarmere behøves også der. Sikkert en veldig trivelig jobb. Smile hele veien til og fra.

Etter hva jeg forstår, blir det bedre forhold i revebura fra 2009. Likevel vil jeg hevde at det er grunnleggende for en rev å få springe og grave. Får den ikke det, kan en ikke kalle dens liv for et reveliv. Da blir livet dens bare et middel - for å skaffe pels - og det er vel ikke noe vi kan si oss fornøyde med, særlig ikke i et velferdssamfunn? Det er vel nå dyrevelferden bør løftes, når vi har råd? Råd til å ta hensyn til alle skapninger.

Selv om dette er en viktig næring i mange bygder, er Norge et rikt land med mange ledige jobber. Vi har råd til å gi røkterne overgangsordninger, gi dem muligheter til å skape ny næring, slik mange av dem sikkert ønsker. Mange gårder driver etter hvert med både grønn-, rød og blå omsorg. De tar imot grupper på gårdene sine, og serverer sinnsro eller lokal økologisk mat. Mulighetene er svært mange, mye moro er mulig.

Det er etter hvert et økt etisk fokus i samfunnet, blant annet synliggjort gjennom opprettelse av Fairtrade-kommuner. Etiskforbruk.no er vel å regne som det mest sentrale nettstedet i forhold til etisk forbruk. Det er ikke for spesielt interesserte, men går ut fra Forbrukerrådet, Fairtrade Max Havelaar og en rekke andre organisasjoner. Selv der finner en Si nei til pels-kampanjer. Dette tyder på at det er i ferd med å bli mer radikalt å være for å drive med pelsdyr, enn å være imot. Finnes det da grunnlag for å drive videre?

Nei - jeg tror ikke pelsdyrnæringa har framtida foran seg. Men både reven og røkteren har det. De kan treffe hverandre på avlsstasjoner for fjellrev, på dyregårder som Langedrag eller ute i den frie naturen - på Svalbard eller i Børgefjell. Ingenting er vakrere enn reveglam over viddene nattestid. Jeg har selv fått oppleve det mang en gang i fjella mellom Geiteryggen og Finse. Reveliv i fri utfoldelse. Selve livet.