Stemmen fra Dystingbo

Hun ble omtalt som «Stemmen fra Dystingbo»og «Norges mesterkokk». Henriette Schønberg Erken (1866-1953) var landets store kokebokforfatterinne i første halvdel av 1900-tallet. Har dagens kulturminnevernere noe å lære av henne?

Kulturarven i Norge er glidd inn i skyggenes dal. Der hvor riksantikvarene tidligere raust slo dørene opp, yppet til kamp eller medbrakte krydder til festen, der har hverdagsligheten, bekvemmeligheten og likegyldigheten overtatt. Mellom de tidligere riksantikvarene Harry Fett (1875-1962) og Stephan Tschudi-Madsen (1923-2007) gikk det en ubrutt linje i norsk kulturminnevern.

Det var en tradisjon for synlighet, samfunnsengasjement, kunnskap og formidling. De ga kulturarven et ansikt, et språk, en autoritet, en stolthet og en forutsigbarhet. Til våren skal stillingen som landets Riksantikvar igjen utlyses. Hvem skal nå føre denne arven videre?

Men tilbake til Schønberg Erken. For egentlig er det henne dette handler om. Fra hennes hjem på Dystingbo i Vang ved Hamar kom en strøm av foredrag, bøker, artikler og brosjyrer om husstell, mat, råvarer, kosthold og ernæring. Hun ble kalt en «fjernsynskokk før fjernsynets tid». Hun ga husmoren en stolthet og kvinnene et ansikt. Som kunnskapsformidler og opinionsdanner ble Henriette Schønberg Erken norsk matkulturs svar på Harry Fett.

I dag kan vi vanskelig forstå hvilken posisjon hun hadde i sin samtid. «Dystingbo i Vang pr. Hamar»var et begrep langt utover landets grenser. Hun er sidestilt med Hanna Winsnes (1789-1872), men antakelig rager hun et hode høyere. Det er sagt om Henriette Schønberg Erken at hun var den første som lærte hele Norge matkunstens gleder, enten det handlet om smak, tilberedning eller borddekking.

Hennes navn ble synonymt med fagkunnskap, engasjement, ydmykhet, autoritet og formidlingsglede. For sin innsats mottok hun i 1916 H.M. Kongens fortjenestemedalje i gull, akkurat slik Stephan Tschudi-Madsen for sitt arbeid ble kommandør av St. Olavs Orden.

Selvfølgelig skriver jeg om Henriette Schønberg Erken fordi hun var utålmodig. Hun skrev fordi ingen andre gjorde det, hun startet en utdanning i husstell fordi den ikke fantes fra før. Hun tok livet på alvor, var kunnskapsrik, raus, arbeidsom og ujålete. Hun var et barn av sin tid, hun bygde landet fordi hun var oppdratt til det. Schønberg Erken vek unna dem som mente at stand og stilling rettferdiggjorde navlebeskuelse og egenkjærlighet. Hun kom aldri med behageligheter som hadde andre hensikter enn å rose.

Som kulturminneverner vet jeg at hun ville ha blitt oppfattet som en brysom person. Jeg kan høre sukkene rundt om på kontorene når telefonen kimer og hun etterlyser manglende begrunnelser, engasjement, forpliktelser og ryddighet. Hennes irritasjon overfor dem som tror og mener, men som sjelden tør eller vet. Over likegyldighet, uredelighet, herskesyke, smisking, renkespill og hule honnørord.

I kraft av sin gjerning var hun en autoritet, en «besserwisser»som en saksbehandler av legning ville ha utrykt det. Men ute blant folk, blant de tusener av kvinner som hadde fått sin livsgjerning verdsatt, ble hun lyttet til.

Henriette Schønberg Erken fylte sin rolle. Hun levde for sitt kall. Kulturminnevernet i Norge trenger en Schønberg Erken. Vi trenger henne nå.