Framtid for fossekallen?

Småkraftverk over hele landet?Denne gangen får vi håpe at en lytter til ornitologene i forkant. Vindmøllene på Smøla har vært en katastrofe for havørnbestanden. Vi må ikke la småkraftverkene bli det samme for bestanden av fossekall. Den lille vakre fuglen er vår nasjonalfugl, symboleffekten er derfor tydelig: Tar vi hensyn til den vakre naturen vår?

Ikke kraftunderskudd. Tidligere i vår kunne vi lese følgende i Kommunal Rapport: «Statnett tror ikke lenger på et kraftunderskudd her i landet. Norge har trolig kraftbalanse i dag ¿»Slik sett er det jo ikke noe skrikende behov for ny kraft, men Midt-Norge ville vel ønske en sikrere leveranse av den tilgjengelige kraften? Og det er klart at vi kan eksportere, og dermed kanskje få lagt ned noen kullkraftverk i Europa.

Kritikk av småkraftverk. For noen månedersiden kunne man i Teknisk Ukeblad lese en del kritikk av småkraftverk. Forskningssjef i Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), Odd Terje Sandlund, mener at store vannkraftprosjekter har mye større muligheter til å utføre tiltak som gjør naturskadene mindre. SINTEF-forsker Hans-Petter Fjeldstad etterlyste helhetlige energi- og miljøplaner, samt ordentlig biologisk utredning.

- Fra politisk hold skrytes småkraft og vindkraft opp i skyene, men ingen har oversikt over konsekvensene, uttalte han.

Alt samtidig? Det virker ikke som det er sunt med klondiker, enten det er hytteboomer i fjellkommuner, oljeboring i Nordsjøen eller et mulig gullrush på Finnmarksvidda det er snakk om. Pendelutslagene blir for voldsomme, vi må vel heller søke å finne balanse i tilværelsen? Ikke bruke god matjord til dieselproduksjon.

Vi kan lære av gode eksempler. Danske kommuner viser at potensialet for energisparing er enormt i Norge. Besøkende sier iblant at nordmenns forhold til strøm er som amerikanernes forhold til bensin: vi bare MÅ ha det, billig! Skulle det finnes en kilde til energi vi bare kan øse av, må det vel være solenergi. Enn så lenge er vel sparing det beste alternativet?

Nøstehagen bo- og omsorgssenter i Lier greide i 2005 å redusere den allerede lave energibruken med 32 prosent fra året før! Allerede i 2002 ble de sertifisert som Miljøfyrtårn. Eller hva med Sørborgen skole i Klæbu? Der oppnådde man gjennom bevisst satsing en halvering av energiforbruket på fire år. Investeringene var beskjedne og satsingen svært lønnsom allerede i første driftsår.

Systemfeil? Et grunnleggende spørsmål for meg er vår tenkemåte. Det ser ut som vi ofte først bygger ut med hard hånd, enten det er hyttebyer eller storstilte vannkraftprosjekter. Så kommer en fase der vi snakker om å ta områdene i bruk på en bærekraftig måte, bygge ut resten mer nennsomt, som med småkraftverk. Vi snakker om at verneområdene må tas mer i bruk i turismeøyemed. Hadde vi bare gjort småskala med en gang, tenker jeg. Nå kan småskala næringene bli en tilleggsbelastning for allerede belastede økosystemer.

Et paradoks. I et annet perspektiv er utbyggingene for noen tiår siden forståelige. Vi har doblet forbruket vårt mange ganger siden den gang. De hadde et annet utgangspunkt. Men nå er landet rikt, likevel fortsetter presset på naturen. For nå har vi råd til å ha bolig i byen og samtidig bygge nye fritidsboliger i fjellet. Snart kommer spørsmålene om Lofoten, polområdene og kanskje verdensrommet. Kan vi ikke begrense oss? Har vi ikke råd til fri natur?

Jeg vet bare at jeg elsker fjella hjemme, men de gamle sier iblant til meg: Du skulle sett dem før kraftutbyggingene.