Er dette framtidas tenkemåte?

For en tid siden var jeg på Klingenberg i Oslo for å se Nils Gaups film Kautokeino-opprøret. Det ble en blandet opplevelse. Kjæresten min opplevde lyden, særlig under reklamen, som svært ubehagelig. Min opplevelse var den samme, selv om jeg ikke ble dårlig av det.

Jeg vet om folk som bruker hørselsvern på kino. Særlig er det aktuelt for pasienter med diagnosen ME. Selv er jeg rimelig gjennomsnittlig tunghørt, tror jeg, men da det var en tid siden siste kinobesøk, må jeg si at den høye lyden svekket kinoopplevelsen, også for meg.

Filmens tema om etniske konflikter er ellers aktualisert gjennom at dagens arkeologer begynner å ane at samer og nordmenn kanskje har levd side om side også sør i landet. Hva slags etniske konflikter ga det på 1000-1200-tallet, eventuelt, om noen?

Siden jeg på jobben deler kjøkken med Norsk forening mot støy, diskuterte jeg kinolyden med dem. De fortalte at det hender folk tar kontakt, noen vil vite om det er slik at de får ødelagt hørselen om de fortsetter å gå på kino. Støyforeningen henvender seg så til Oslo Kino og drøfter henvendelsene med dem. Da får de svar som dette:

«Det er synd å høre at dere mottar negative tilbakemeldinger på lydnivået vårt, og dette er dessverre ikke en ukjent problemstilling. Lydtoleranse er svært subjektivt, og vi får faktisk også tilbakemelding på at lyden noen ganger er for lav.

Jeg kan forsikre dere om at lyden på ingen måte er farlig høyt. Vi gjennomfører lydtester på egenhånd, men vi har også blitt kontrollert av kommunen.»

Det er fint at Oslo Kino åpner for at vi er forskjellige i vår toleranse av lyd, men bør ikke lydnivået mest tilpasses dem som rammes av det? Og er det lydnivået som er problemet, eller type lyd og måten den presenteres på? For å si det med Nils Faarlund, ville en foss plaget de som rammes av kinostøy like mye? Vil vi i framtida ta høyde for at måleapparater ikke sier særlig mye om virkeligheten?

Vil vi i framtida også ta høyde for at høyt forbruk ikke sier mye om at vi er lykkelige, sist bekreftet av MMIs Norsk Monitor undersøkelse som presenteres hvert annet år? Vil vi i framtida innse at høy levealder ikke forteller mye om et godt liv? Vil vi i framtida se at vi ikke kan realisere oss selv gjennom jobb alene, men må ha mer fokus på fritid, familie og frivillig arbeid?

Vil også LO/NHO bli med på en slik diskusjon om framtidas tenkemåte for å berge flest mulig av økosystemene på Jorda og gi flest mulig mennesker et meningsfylt liv? Landbruket blir vel også med? Det handler vel om å tenke seg en etisk produksjon både bonden selv og forbrukeren kan være stolt av? Det handler om liv, ikke om kilo.

Dagens samfunn med målbar vekst, framgang og sløsing, produserer helsekøer og fører til at stadig flere hubroer står i fare for å fly inn i nye kraftledninger eller vindmøller. Slik vil vi ikke ha det? Vi må tenke annerledes?

Hvis du følger meg, handler det både om å måle de riktige tingene og at måleapparater ikke er i stand til å måle opplevelsen av noe, slik vi er med våre sanser. For å si det med Nils Faarlund og Dreyfus-brødrene: Det handler om hva datamaskiner ikke kan gjøre, «What Computers Can't Do».

Ofte treffer jeg folk hvis sanseapparat kraftig overstiger det tradisjonell vitenskap er villige til å akseptere som naturlig (jf. overnaturlig). Da er det på tide å justere kartet etter terrenget? Heldigvis har mange av de ypperste forskerne i verden en tid vært på sporet av hvor viktig denne justeringen er, så framtidas tenkemåte vil gjerne preges mer av hva datamaskiner ikke kan skjønne noe av?