Vi kan lære av historien. Jeg vil tilbake til begynnelsen av 70-tallet. Spedbarnsdødelighet og helse var markant forbedret i årene etter andre verdenskrig. Familieplanlegging var fortsatt tabubelagt langt inn i den vestlige verden. Befolkningseksplosjonen var en trussel ingen kunne gi en god løsning på. Verdens matproduksjon hadde ikke utviklet seg i takt med befolkningen.
Den grønne revolusjonen hadde noen år tidligere skapt sterkt forbedrede kornsorter. Men det skulle ta lang tid å formere opp såkorn og gjøre framskrittet tilgjengelig for verdens sultende. Matvareprisene steg dramatisk, samtidig med at OPEC ga oss det første oljesjokket. Den legendariske MIT-rapporten «Limits to growth» beskrev ulike scenarier for verdens mulige undergang.
Det var på denne bakgrunnen at Verdens matvarekonferanse fant sted i Roma i 1974 i regi av FAO, FNs organisasjon for mat og landbruk. Der ble det vedtatt å utrydde sult i løpet av ti år. En del problemer fortsatte, og mange u-land fikk høy gjeld. Men med FAOs koordinering fikk vi også en rekke tiltak som faktisk virket, med den følge at antallet underernærte i verden sank i tiårene som fulgte.
Situasjonen den gang hadde mange likhetstrekk med det vi ser i dag. Matvareprisene er på ny i dramatisk økning, samtidig med høye energipriser. Det skyldes befolkningsvekst og økonomisk vekst i folkerike u-land. Matvareproduksjonen har vokst og er høyere enn noen gang. Men på vel 30 år verdens folketall mer enn doblet.
Og velstandsøkningen i folkerike land som India og Kina endrer grunnleggende forhold, blant annet stiger etterspørsel og priser på kjøtt og produkter fra intensivt jordbruk mer. Den høye økonomiske veksten gir også betydelige indirekte virkninger gjennom blant annet høye energipriser, som gjør at dyrking av biodrivstoff konkurrerer om jordbruksarealer og andre ressurser som trengs for å produsere mat.
Det er med andre ord en ny global matvarekrise på gang. I dag skal jordbruket også produsere bioenergi i stor stil. Det gjør at jordbrukskrisen er mer kompleks. Sultproblematikken er heller ikke løst. Alle forstår at fattige u-land rammes av den sterke prisstigningen på basismatvarer som hvete, ris, soya og mais. Sult, mat og jordbruk henger sammen.
Vi vet også at jordbruk, handel og markedsadgang henger sammen med utvikling og fattigdom i mange land. Det fundamentalt nye siden 70-tallet er at energi og klima også henger sammen med jordbruk. Når verden forsøker å løse energi- og klimakrisen og få kontroll over de samlede CO2-utslipp, bidrar man samtidig til å øke matvareprisene og forverre sultproblematikken og gjeldssituasjonen for fattige land.
Et viktig bidrag til å løse den sammensatte krisen verden står overfor ligger i å mobilisere jordbruksressurser. For det første betyr det å ta i bruk dyrkbare arealer. Vi vet at det på verdensbasis er store dyrkbare arealer som i dag ikke drives. I noen land i Europa og Amerika blir bønder fortsatt premiert for å la jord ligge brakk. Noen steder, som i det gamle Øst-Europa og i Afrika, har samfunnsomveltninger gjort at man mangler stabile politiske og institusjonelle rammebetingelser for et effektivt jordbruk.
Andre steder er det vann- og klimaproblematikken som krever tilpasninger. For det andre er det nødvendig at alt jordbruk, enten det dreier seg om mat- eller energiproduksjon, må legges om til bærekraftighet på en helt annen måte enn før. Verden trenger normer og omforente prinsipper for bærekraftighet. Det er i forhold til dette at FAO er et nødvendig forum og viktig redskap for verden.
På 70-tallet var FAO en effektiv katalysator for å få fart på utviklingen. FAO er fortsatt der, men befinner seg i en krise. USA, men også mange andre vestlige land, har vært kritiske til organisasjonen. Det har vært strid om dens rolle og måte å fungere på. Organisasjonen har svekket politisk oppslutning, og den har gradvis blitt økonomisk svekket. En evaluering av organisasjonen er nylig gjennomført, men styrkingen og relanseringen lar vente på seg.
Norge bidrar aktivt til forhandlingene som skal videreføre og utvikle Kyoto-avtalen. Vi bidrar til WTO. Men for å kunne håndtere de globale utfordringene er det også nødvendig å styrke FAO og gi organisasjonen et klart mandat. Her trengs det innsats, for det haster.
Bjørn Eidem er styreleder for Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning (NILF)
Publisert torsdag 03.04.2008 kl. 00:05
Siste innenriks
