Er dette framtidas verdiskaping?

Uansett om en er for eller mot kommunealternativet eller Regjeringen Stoltenberg i Trillemarka-saken, blir analysen av forholdet mellom kommune og stat for mange omtrent den samme: I norske lokalsamfunn finnes en gruppe som alltid er opptatt av å bevare naturen for etterslekten. Så finnes en gruppe som nesten ikke er opptatt av å ta hensyn til natur. Så finnes en stor gruppe som er mer åpen i sin orientering. Når dialogen mellom stat og kommune er dårlig, kan mange av disse bli med i en protest mot statlig miljøpolitikk.

Det blir ikke bedre om kommuner har en miljøpolitikk som består i å prøve å unngå å ta miljøhensyn. Det blir heller ikke bedre om staten ikke er flink til å lytte.

Hva skal til: Hvis deltakelsen lokalt bedres, slik at det kommunale nivået ikke bare representerer interessene til lokale utbyggere - enten det er Olav Thon på Flå eller andre utbyggere på Geilo - vil kommunen bli en mer interessant samarbeidspartner for staten. Hvis staten møter opp og drikker kaffe hos oss i bygdene mange ganger før vedtak fattes, vil vedtakene i større grad bli gode og bli forstått.

Det finnes mange gode eksempler på hvordan deltakelsen lokalt kan organiseres, ikke minst i eksempelsamlingene hos Stiftelsen Idébanken.

En del europeiske lokalsamfunn har selv tatt initiativer og laget regionalparker. Nærøyfjorden Verdsarvpark er et norsk eksempel. Dette konseptet snur fort hele situasjonen: Det å ta vare på naturen blir i kommunenes interesse. Kanskje kommer protesten mot kraftlinjer også videre fra lokalsamfunnet - mot staten.

Men la oss se på tre andre muligheter først:

Jeg må si jeg ble overrasket da Geilo Fjellandsby ble plukket ut som geoturisme-pilot av Innovasjon Norge. Selv om det sikkert er noe bra å si om Kikut, er det mange ting å vurdere før en kan kalle det et bærekraftig reisemål. La oss tenke oss at deltakelsen styrkes, at økonomien er sunn og at en tar sosiale hensyn i nærmiljøet, hva så med naturen? Tidligere trakk reinen østover over Kikut. Sist da Vidda iset rundt 1980. Nå er reinstrekket en sagablott, deler av elgtrekket likeså.

Kritikken mot geoturisme generelt går på at en ikke tar hensyn til reiseveien. Om folk flyr inn fra New York for å spise lokal mat i to timer, eller om de kommer fra nabodalføret med tog og blir en måned, utgjør vel en forskjell for bærekraftig utvikling i verden?

Nylig ble Geilo utpekt som nasjonalparklandsby, noe som etter hva jeg forstår ble møtt med blandede reaksjoner. Mon tro om det ikke skyldes at stedet forbindes for mye med alpinbakker og turbohyttebygging? La oss håpe at turistkommunen øverst i Hallingdal overrasker skeptikerne, og viser at fjelløkosystemet er noe man vil hegne om som det gullet det er. La oss håpe andre gjør likeså.

Like nytt er det at en nå kan bli «Godkjent Norsk Økoturismebedrift». Økoturisme presenteres som en nisje som vektlegger særpreg, ekthet, miljøbevissthet og gode opplevelser - og som nettopp derfor passer godt til mange kvalitetsbevisste små- og mellomstore reiselivsbedrifter rundt i landet. Med denne merkeordningen - som for meg virker mest gjennomarbeidet - skal både vertskap og gjest kunne være trygge på at natur, tradisjon, miljø og kvalitet er vel ivaretatt.

Mange lokalsamfunn har mer å bevise når det gjelder å vise vilje til å satse på bærekraftig utvikling, kanskje kan det å satse på regionparker være en inngang til å tenke som vi vel bør: Overlate kloden i minst like god stand til neste generasjon?