Miljøforkjempere har i årevis rast mot norsk oljeproduksjon og stadig stigende CO2-utslipp grunnet økende bil- og flytrafikk. Biodrivstoff blir da framstilt som en himmelfallen løsning på problemet. Fra og med i år må oljeselskapene blande inn to prosent biodrivstoff i bensin, og resultatet er kraftig reduserte CO2-utslipp. Det finnes imidlertid en bakside av medaljen.
En skulle vel tro at det meste er bedre enn forbruk av bensin og diesel. Miljømessig er biodrivstoff en løsning på høye CO2-utslipp, men det fører også med seg en del etiske dilemmaer. Faktisk fører produksjonen av biodrivstoff til det paradokset at natur også blir ødelagt, som regnskogen. Produksjonen av biodrivstoff opptar landområder som kunne vært brukt til matproduksjon.
Dette fører igjen til at bønder blir tvunget til å stadig ta i bruk annen natur for å kunne dyrke mat. Resultatet blir at biodrivstoff, et produkt som i utgangspunktet skal være bærekraftig, faktisk fører til økt forringelse av naturen. Spørsmålet er da: Hvor gunstig er det med et drivstoff som er miljøvennlig i bruk, men ikke i produksjon?
Imidlertid omhandler det største etiske dilemmaet forholdet mellom miljø og fattigdom. Vi vil gjerne redde miljøet og fjerne fattigdom, men biodrivstoff kan ikke være løsningen på begge problemene. Mye tyder på at biodrivstoff forverrer både fattigdom og miljøskader ytterligere. Produksjon av biodrivstoff vil nødvendigvis okkupere store landbruksarealer som kunne blitt brukt til matproduksjon. Disse arealene trenger vi til å mette fattige mennesker og en stadig økende verdensbefolkning.
Alternativt kan en si at det viktigste er å redde miljøet ved å redusere dagens CO2-utslipp. Vi har et ansvar for miljøet, en felles klode, og kan ikke fortsette å pøse ut klimagasser i atmosfæren. En kan muligens effektivisere jordbruket, noe som vil kreve mindre arealer og dermed produsere nok mat og biodrivstoff.
På den andre siden sies det at det allerede produseres nok mat i verden til å fø hele jordas befolkning. Er det da slik at vi rike, hvite spiser oss fete på bekostning av både de sultne, fattige og miljøet? Hvis det hadde vært slik at det ikke fantes sult i verden, ja, da ville ikke sult ha vært et dilemma når det kommer til biodrivstoff. Dermed er kanskje hele kjernen i problemet heller fordelingen av verdens ressurser enn selve produksjonen av biodrivstoff?
Et annet problem her er det stadig økende forbruket i den vestlige delen av verden. Miljøvennlig løsninger på forbruk er absolutt nødvendig. Likevel, uansett om bilen kjører på biodrivstoff og elektrisiteten er forsynt fra vindmøller, så fortsetter vi i det samme forbruksmønsteret - bare med litt bedre samvittighet. Vi forbruker gjerne bensin, så lenge den er miljøvennlig. Produksjon av biodrivstoff bidrar imidlertid til å problematisere dette synet. Er dette biodrivstoffet virkelig så bærekraftig som det gir seg ut for å være?
Ja, vi trenger miljøvennlige løsninger som kan redusere miljøkostnadene ved vårt enorme forbruk. Men det enkleste er kanskje rett og slett å forbruke mindre. Punktum. Vi må redusere etterspørselen etter drivstoff; det vil spare landbruksarealene til sultne munner og samtidig redusere CO2-utslipp.
Publisert torsdag 28.02.2008 kl. 00:25
Siste innenriks
