Framtidas sauehold?

Åpenhet, dialog og samarbeid var hva stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen og en del sauebønder tok til orde for i forbindelse med sauetap forrige sommer. Lokalavisa mi skrev om «Sauehald i krise». Er det tid for en bedre dialog om saueholdet i Norge?

Etter min mening er rovdyrdebatten sørgelig lik innvandringsdebatten. Det er få nyanser, mye rart og veldig fastlåste posisjoner. En av posisjonene vil beskytte seg og sitt, en annen angriper friskt dette standpunktet som advokater for andre hensyn.

Åpenhet, dialog og samarbeid er viktig. I det hele tatt er tanken om «rovdyrtilhengere»og «rovdyrmotstandere»lite fruktbar. Få har noe imot at en skyter de dyra som tar mest sau, om bestandene ikke er truet. De som er interessert i natur er gjerne også interessert i naturbaserte næringer, så her bør det være gode forutsetninger for dialog. I noen områder er nok én rovdyrart hovedårsaken til sauetap, det er en del av bildet.

En del av dialogen bør dreie seg om mediene. En kan vel ikke skrive, som aviser iblant gjør, at «alt tyder på en kraftig vekst i tapene», når noen bønder har store tap og andre i området knapt har noen? Det er vel også for mange rykter om rovdyr som har vært her og der?

Når noen bønder knapt har tap, kan det skyldes få rovdyr. Når bestander i samme område tilsynelatende har helt forskjellige tap, må en vel se på hva slags saueraser som klarer seg best? Dalasau legger seg iblant på ryggen og klarer ikke reise seg igjen. Jeg har selv funnet noen døde sauer i terrenget de siste åra, det var nok andre årsaker enn rovdyr i de tilfellene. Jeg reddet en gang et av våre egne lam som satt fast, andre har snudd sauer som ligger på ryggen.

Jeg har alltid forstått det slik at store tap i reinsflokker oftest oppstår når dyra ikke er i toppform. Da slipper kjøtteterne lettere til. Er det ikke slik med sau og? Dessuten: Hvor mye betyr det at dyra er godt kjent i et område? Et annet poeng: Også i Bondelaget er det folk som mener en del bønder må drive bedre ettersyn.

Rødreven er ikke en fåtallig art i Norge, så en trenger ingen runder med myndighetene for å igangsette jakt, hvis den tar mye sau. Hvor mange sauer drepes ellers av løshunder og tobeinte tjuvjegere?

Et annet forhold: Hvor stort er lammetapet i fjøset før dyra slippes på beite? Næringa er etter hva jeg forstår selv bekymret for dette, og det ristes iblant på hodet når noen sender veldig små lam til fjells. Kanskje er det interessant å se på muligheter for å avle fram færre men mer robuste lam? Bør det ikke gjøres lønnsomt å ha sau som klarer seg med lite kraftfôr, er lette til beins og får sterke lam?

Noen bønder argumenterer med at de har avlet fram et produkt som forbrukerne vil ha. Det argumentet står nok for fall, da interessen for økologisk-, etisk- og lokalprodusert mat har økt voldsomt det siste året. «Dagens fjørfesystemer vil neppe aksepteres særlig lenge av bevisste forbrukere», skriver Ole-Jacob Christensen fra Småbrukarlaget i Nationen 6. november. En kan legge til at forbrukerne har god råd, så det er vel nå vi må satse enda mer på dyr som har det godt, har god helse og er tilpasset et liv utendørs?

Bygdeforskeren Reidar Almås har skrevet om den nye kreative klassen i Norge: Bøndene. Det var ikke «krise»som var temaet, men alle de nye tilleggsnæringene, som grønn omsorg og gardsturisme. Det bør være håp for levende bygder, med støling, sauehold og natur- og kulturbaserte tilleggsnæringer.

Hva med å møte forbrukerne - si ja til åpenhet, nytenkning og optimisme?