Miljøpessimistene

Hvis miljødebatten kuppes av enten skeptikerne eller utviklingspessimistene, så blir verden høyst sannsynlig et svært ubehagelig sted å leve i. Det er selvfølgelig trist med våte kjellere og hvis vi ikke få hvit jul lenger, men dette er bare toppen av isfjellet. Hvis de verste dommedagsscenarioene slår til, anslår FN at verden kan få opptil 50 millioner klimaflyktninger.

Ingen vet med sikkerhet at det finnes noe slikt som menneskeskapte klimaendringer. Men i dag har vi ikke noe annet valg enn å følge den sikreste kunnskapen vi har. Det gjelder å holde hodet kaldt og hjertet varmt, også i debatten om menneskeskapte klimaendringer. Noen velger i stedet å være ekstreme kritikere. Særlig Frp ynder å fokusere på usikkerheten som hviler over forskningen rundt klimaendringer. Det er bare en hypotese, og det er ikke bevist, sier de.

Det stemmer selvfølgelig. I likhet med så å si alle vitenskapelige «sannheter»vi omgir oss med, er menneskeskapte klimaendringer bare en hypotese. Men det er en hypotese som styrkes av empirien, og som det store flertallet av forskere er enige om at har noe for seg. Derfor er prinsippet for meg ganske enkelt, det handler om å være føre var. Hvis teorien stemmer vil det få katastrofale følger, og det er bedre å sette i verk effektive tiltak tidlig enn sent.

På den andre siden finner vi utviklingspessimistene, representert ved store deler av den norske miljøbevegelsen. De nærmest gnir seg i hendene over at dommedagsprofetiene deres endelig har slått til etter å ha blitt fremsatt med jevne mellomrom i mange tiår. De virker så opptatt av å vise at verden går fremover at de glemmer at løsningen finnes i nettopp det samme systemet som har bidratt til problemene. Bare en kreativ markedsøkonomi med investeringer i forskning og utvikling kombinert med fornuftige reguleringer, kan klare å finne løsningen på klimautfordringene. Men det blir ikke lett. Vår generasjon har nemlig et dilemma. Takket være globalisering, handel og liberalisering er vi den første generasjonen som har en reell sjanse til å utrydde fattigdom. Vi kan gjøre noe med at 20.000 barn dør av sult hver dag, at 12 millioner mennesker dør hvert år fordi de ikke har tilgang til rent vann. Mange land er allerede i gang. Kina og India har gått foran og redusert antallet som lever i absolutt fattigdom dramatisk. Men en slik utvikling krever til dels mye energi. Foreløpig er den billigste energikilden vi kjenner fossilt brennstoff. Samtidig skal vi altså hindre global oppvarming som følge av menneskeskapte klimautslipp. Vi skal bruke mer energi for å utrydde fattigdom, men hindre de negative følgene av fossilt brennstoffer.

De virkelig store løsningene dreier seg om ny teknologi og forskning;om å finne den neste energikilden etter fossilt brennstoff. For et slikt massivt prosjekt er det bare et system som fungerer: Markedsøkonomien. Politikken må sette mål, finne effektive virkemidler og så la markedet gjøre jobben. Denne løsningen ligger mange år frem i tid, og før den tid har vi ikke råd til å la være å drive en aktiv klimapolitikk både i stort og smått.

I det store må Norge jobbe aktivt for å få på plass et internasjonalt kvotesystem og en forpliktende avtale som kan tre i kraft etter Kyoto-avtalen. I det små kan vi gjøre enda mer. Vi kan satse på alternativ energi, vi kan sikre at nybygg har de høyeste miljøstandarder, vi kan vri skattene fra røde til grønne avgifter, vi kan oppmuntre til flere ferger og busser på gass, vi kan bygge ut småkraftverk for å utnytte resterende kapasitet i vannkraften og vi kan fortsette å utvikle rensing av gassen vår og arbeidet med CO2-injisering på norsk sokkel.

Det er godt mulig at kritikerne har rett, og at den vitenskapelige teorien om menneskeskapte klimautslipp blir falsifisert om 150 år. Det har skjedd før med teorier som har hatt massiv oppslutning i det vitenskapelige samfunnet. Men i dag har vi ikke noe annet valg enn å følge den sikreste kunnskapen vi har.