Og så, i en alder av snart 51, setter jeg meg fore å lese Thomas Manns mektige roman Doktor Faustus igjen. Jeg leste den første gang som en relativt ung mann på rundt 30, og husker at den gjorde et uutslettelig inntrykk.

Den gangen leste jeg en norsk oversettelse. Nå leser jeg ham på engelsk, oversatt av H. T. Lowe-Porter (Alfred A. Knopf, New York, 1948). Dessverre er min tysk for fragmentarisk til at jeg vil begi meg ut på Mann i originalspråket.

Allerede etter få sider faller det meg inn at like lite som man kan gå ut i den samme elven to ganger, kan man lese den samme boken to ganger. Det vil si; selvfølgelig har man bøker i hyllen som man er fortrolig med og plukker frem med jevne mellomrom, men likevel: Leseopplevelsen er ikke den samme.

Lesingen berører flere lag i vår bevissthet, og er i stor grad et samspill mellom forfatterens intensjoner og leserens evne til å trenge inn i verket og gjøre det til en del av dennes erfaring. Man leser annerledes etter hvert som man blir eldre. Livskunnskap, utdanning, opplevelser og innsikt danner den veven av erfaring som en bok rammer eller bommer på. En historie kan etterlate en fullstendig uberørt i ett tilfelle, og i en annen livssituasjon kan man bli truffet så direkte at det nesten er smertefullt.

Eksempelvis har jeg stor forkjærlighet for den finlandssvenske forfatterinnen Tove Jansson. Hennes fortellinger fra Mummidalen har fulgt meg fra jeg var så liten at jeg ble lest høyt for. Det har vist seg etter hvert som jeg er blitt eldre, at de tilsynelatende harmløse eventyrene fra Mummidalen har dobbel eller trippel bunn, og at man som ung eller voksen leser nyter helt andre elementer enn de man frydet seg over som femåring.

Nå kan man selvfølgelig innvende at det er et hav mellom Jansson og Mann. Ja, det er det. Men om nå bokens innhold snakker til leseren, om man kjenner seg igjen, om historien berører en som leser, da vil forfatterens status være komplett uinteressant.

Da vil det i samspillet mellom teksten og leseren oppstå en forståelse, en intellektuell harmoni. Der ligger fundamentet for den gode leseopplevelse. Like mye som det stilles krav til forfatteren om verkets beskaffenhet, er det en forutsetning at man som leser har et minimum av referanser. Har man ikke disse, vil boken være uten interesse. Særlig innenfor faglitteraturen er dette tydelig. Men også skjønnlitteratur stiller krav til leseren av varierende grad. Det kan være vanskelig for et menneske som aldri har opplevd krig, å fatte angsten og desperasjonen i Remarques romaner fra 1. verdenskrig. Samtidig er Remarques anliggende av en allmenn karakter. Så om leseren har noe menneskekunnskap inne, vil hans romaner snakke til en. Når man senere leser noe fra samme miljø, vil Remarques skildringer være en del av leserens bakgrunn, og forståelsen for teksten vil øke.

Nå gleder jeg meg utrolig til igjen å vandre ned i det brede elveleiet hvor teksten om Doktor Faustus finnes. Jeg vet jeg blir våt, for her kan man ikke unngå å bli berørt, men noen gjentakelse av leseopplevelsen fra 80-tallet vil jeg neppe få. Thomas Mann og jeg fornyer vårt bekjentskap, og jeg er den som vil høste størst glede av gjensynet. Vi er nok begge blitt eldre.

Jens Magnus er frilansskribent og musiker.