Kamp om det blå gullet

Da Kyoto i 2003 samlet World Water Forum (WWF) med over 20.000 delegater fra 140 land, ble japanerne smertelig klar over at vann også i deres land vil bli mangelvare. Bak flotte taler skjulte det seg uro over hvordan gigantselskapene forsøker å skaffe seg monopol på verdens vannressurser. Når et menneske trenger mellom en og sju liter vann per dag, spør stadig flere hvordan verden kan tillate at selskaper som Monsanto, Bechtel og Finéforsøker å monopolisere vannet. 128 millioner japanere i landet med verdens sterkeste økonomi etter USA, ser med stigende bekymring på hvordan pengegriske aktører forsøker å tilrøve seg retten til vann.

En milliard mennesker mangler i dag friskt drikkevann, ifølge FN. Hvis trenden varer, vil behovet for tilgjengelig friskt vann øke med 56 prosent innen 20 år. Så mye rent vann vil da ikke være tilgjengelig.

Det er denne situasjonen de multinasjonale selskapene nå forsøker å utnytte. WWF 2006 som i mars ble avviklet i Mexico City, en av byene som virkelig kjenner vannkrisen, understreket alvoret i situasjonen. Men dette er ikke nytt for de som gransker virkeligheten bak de flotte brosjyrene som Finéselger japanerne. Vann er alt gjenstand for konflikt. På Vestbredden der israelerne har kapret 90 prosent av vannet og palestinerne tørster eller drikker forgiftet vann.

Behovet for rent vann blir fordoblet for hvert 20 år, over to ganger folketilveksten på jorda. Kanadieren Maude Barlow avla i 2000 en rapport der han slo fast: «Regjeringer over hele verden må handle nå, for å sikre at vann forblir en fundamental menneskerett og hindre alle forsøk på å privatisere, eksportere og selge det for profittformål». På storbymarkedene i Japan er vann en vare som går unna.

Et av problemene for vannets forsvarere er at en rekke regjeringer allerede har signert for at private selskap skal kunne ta over vannrettigheter. Både North American Free Trade Agreement (NAFTA) og ennå verre, World Trade Organization (WTO) har medvirket til privatiseringen.

Konfliktene står derfor i kø etter hvert som tørste mennesker spesielt i den tredje verden også vil oppleve vannmangel. Midtøsten-konfliktene handler også om vann. Malaysia og Singapore krangler også om vannet etter at førstnevnte fikk rettighet tilhalvparten av sistnevntes vannressurser. Giganten Monsanto er på offensiven i India og Mexico, og beregner å tjene milliarder av US$ de kommende tiår. Verdensbanken har støttet privatiseringen slik at selskapene kan presse opp prisene på sine vannflasker. Tenk bare på Ringnes som tar 15-16 kroner for en 1,5 liter flaske med vann i Norge.

Etter WWFs forum i Haag 2000 gikk aktivister sammen for å ta tilbake vannrettighetene gjennom Blue Planet Project (BPP). En av prøvene på styrken bestod i å støtte vannrettsaktivistene i Cochabamba i Bolivia, ledet av den ikke ukjente Oscar Olivera. BPP er en allianse av bønder, miljøaktivister, urfolk og offentlig ansatte som vil ha vannrettighetene på folkets hender. Bechtel på tvunget til å dra seg ut av Bolivia etter å ha presset prisene på vann opp til det dobbelte. Da hadde Verdensbanken støttet selskapet. Bechtel har på sin side reist erstatningskrav på 20 millioner dollar for å ha måtte gi opp kontrakten og avkrevd Bolivias myndigheter lovendringer. Bechtel har som byggefirma stor global makt, er til stede i 140 land og har bare på ett år skrevet under på 19.000 kontrakter. Selskapet tegnet utviklingsplaner for Saddam Husseins rørledningsprosjekt og deltar uten blygsel i land der demokratiet står svakt.

Pressen har hyllet selskapet for dets økonomiske seire, og i svært liten grad tatt for seg dets tvilsomme operasjoner, som å ta kontroll over det blå gullet.