Jeg hører stadig vekk folk si at vi må unne oss flere og bedre offentlige goder. Mer til skoler, eldreomsorg og barnehager. Jeg er ikke uenig i det. Men når sparebankforeningen nå kan fortelle at den private rikdommen aldri har vært så stor, undres jeg: Er det slik at jo rikere vi blir privat, desto mer forlanger vi fra det offentlige? Og er vi villige til å øke innbetalingen til fellesskapet for å få dette til?

I noen land er det slik at hvis den private velstanden øker, så minsker presset på offentlig sektor. Da kjøper folk tjenestene privat i stedet for å få dem fra det offentlige. Når folk i USA får bedre råd, er det etterspørselen av helse- og omsorgstjenester som øker mest, ikke luksusetterspørselen.

Hos oss er det ikke slik. Her har staten og kommunesektoren ansvaret for både å finansiere og levere helse- og omsorgstjenestene. Samtidig med at den private velstanden øker, så øker både krav og forventinger til det offentlige. Vi venter oss minst den samme standarden fra kommunen, som den økte velstanden har gitt oss i hjemmet.

De aller fleste av oss er blitt mer velstående. Årsaken er ikke bare oljepengene, men også at næringsliv og industri er blitt mye mer effektive. En industriarbeider i dag er tre ganger så produktiv som i 1960. Teknologiske fremskritt, automatiseringer og nye produksjonsmåter har gjort varene vi kjøper bedre og billigere.

Kommunene derimot, produserer ikke mest varer, men barnehageplasser og undervisning, pleie og omsorgstjenester. Og barnehagene kan ikke flagges ut like lite som omsorgstjenestene kan automatiseres. I omsorgsyrkene er det jo nettopp menneskelig kontakt, tid og nærhet som er selve kvaliteten. Om 40 - 50 år kan en industriarbeider være tre ganger så produktiv som i dag, men det er vel ingen som tror at en lærer da vil undervise tre ganger så mange elever.

Kravene vil øke. Om tre til fire år kommer etterkrigsgenerasjonen surfende på eldrebølgen, ut av arbeidslivet og inn i pensjonisttilværelsen. I 1946 ble det satt fødselsrekord i Norge med over 70000 barn, og over en halv million kom til verden mellom 1945 og 1954. Disse var de første til å definere sin egen frihetstid, ungdomstiden. Nå definerer de sin andre frihetstid, pensjonisttiden. De er mange, rike, og de vil bli den mest velbeslåtte og mektigste pensjonistgenerasjonen vi har sett. Er det noen som tror at disse vil kreve mindre enn dagens eldre?

Hvordan kan det offentlige, og kommunene, møte disse stigende forventningene? Det blir ikke lett, for paradoksalt nok vil det mangle ressurser. Alt nå ser vi at det er knapphet på arbeidskraft, og det vil bli verre. Samtidig regner vi med at behovet for arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren vil bli fordoblet i løpet av 30-40 år, bare for å opprettholde dagens standard. Og bruker vi for mye oljepenger til offentlige tjenester, kan det snart gå ut over næringslivet. Ingen ansvarlig politiker vil sitte og se på at de arbeidsplassene som skal finansiere velferden vår, forsvinner.

Det grunnleggende spørsmålet blir hvor langt det offentlige kan strekke seg, dersom ikke de stigende forventingene skal vippe over i et havari av velferdssamfunnet. En spiral der både næringsliv og offentlig forvaltning blir tapere. Dette er en stor politisk debatt som vil passe godt før lokalvalget til neste år. Landets lokalpolitikere kan yte betydelige bidrag.