Husker du, pappa? Den gangen på Blåsen. Det kan ha vært i 1965. Du var femti, jeg var nesten ti. Vi hadde klatret opp den bratte stien fra Pilestredet, og sto på toppen og telte kirkespir. Du kunne se hvor mye tårnuret var på Ullevål Sykehus. Jeg som var ung og sprek skimtet urskiven der borte, men var ute av stand til å se noen visere.

- Jeg er langsynt, forklarte du, det er noe som kommer med alderen. Etterpå gikk vi hjem og drakk te. Husker du?

Jeg husker. Husker den store, ranke skikkelsen din som beveget seg så ubesværet i sekstitallets Oslo. Du plystret i trappen når du kom fra kontoret, og satt på gulvet og spilte kort med oss. Førti år senere satt du på verandaen på Uranienborghjemmet, nesten uten språk, med en kropp som ikke virket lenger.

- Drømmer du om natten, spurte jeg.

- Ja, svarte du. Heldigvis.

Om det var en lungebetennelse som knekket deg, eller om du bare rett og slett ikke gad mer, vet jeg ikke. Men en dag hadde den lange kroppen din gitt opp. Jeg fikk aldri spurt deg om du husket turene våre på Blåsen.

Nå er jeg glad du er borte. Denne verden hadde ikke passet for deg. I din verden var det verdighet, høflighet, god tid og kuvertaskebegre. Maskinen jeg sitter og skriver på vil antagelig ikke kjennes ved ordet en gang.

Men jeg husker. Små avlange askebegre med muntre farger som mamma satte mellom kuvertene når det var gjester til middag. Da kunne man røyke en sigarett mellom rettene. Det er langt til dagens røykende pariakaste, som gjemmer seg utendørs med sin last.

Heldigvis lot Uranienborghjemmet deg røyke i fred. Kanskje den eneste stimulansen du hadde de siste månedene. Takk.

Vær glad, pappa, for at du fikk visne hen og slipper å delta i dagens samfunn. Du hadde mislikt det sterkt, og sannsynligvis holdt deg mest mulig borte. Det er et fiendtlig og fremmed univers vi lever i i det nye årtusen. På tv er debatter og nyheter redusert til underholdning. I radioen pludrer ungdommer om uvesentligheter mellom de intetsigende, identiske stønnene fra oversminkede ungjenter som kler av seg for å vekke oppmerksomhet. Som om en naken kropp er noe spennende lenger! Den var kanskje det en gang, men reklamen har brutt ned denne gnisten i oss. Du hadde ikke likt det, pappa.

Jeg tror ikke du hadde likt Aftenposten en gang. I dag er den en platt tabloid med kun plass for det nødvendigste redaksjonelle. En sjelden gang en lesverdig kronikk. Plassen vies til annonser. Selv etter at bilagene inni er ristet ut over søppelkassen, spyr reklamene sin fargerike overflødighet utover spaltene. Den tykkeste delen av Aftenposten er boligannonsene. Det ser ut som om annenhver nordmann bytter bolig et par ganger i året. Kanskje de gjør det? I et fattig forsøk på å tilføre hverdagen noe de savner uten å kunne sette fingeren på hva det skulle være. Godt du slipper å forsøke å lese den, pappa.

Og når en sjelden gang et modig menneske står frem og mener noe, gasser avisene seg. Da kan man nemlig i ukevis diskutere om man liker denne skribenten eller ikke. På den måten slipper man å ta stilling til det han faktisk mener noe om. Det er det ikke rom for. Kommer det, ved en redaksjonell inkurie, en mening på trykk, gjelder det å bla videre, fort som f.

På neste side annonserer man etter en selger: Key account manager heter det. Hører du, pappa? Nei, heldigvis.

Det hender jeg får lyst til å heve snuten og hyle over verdens dårskap. Gråte over det talentløse markedet hvor alt dreier seg om tallene i regnskapet. Ingen spør etter kvalitet. Lønnsomheten hersker, og den er en blind og dårlig hersker, som gir oss en tallfestet, urokkelig fasit på alle livets spørsmål. Om ikke regnskapet har svar, er spørsmålet per definisjon uinteressant, og blir avvist.

Men jeg hyler ikke. Jeg går sakte opp på Blåsen og forsøker å se hva klokken er på Ullevål. Trærne har vokst seg høye der oppe, pappa, men om høsten kan man se tårnet på Ullevål. Jeg tror klokken er stoppet. Den lønner seg vel ikke.

Jens Magnus er frilans skribent og musiker, bosatt i Bærum