Blogging er ikke en demokratisk revolusjon, men en demokratisk reaksjon mot en elitestyrt politikk og et gammeldags syn på kommunikasjon der avsender alltid er herre og mester.
Forsøkene på å definere nøyaktig hva fenomenet blogg er på norsk har vært mange. Kjernen i blogging er ikke avsender, men mottaker - og det er forkludringen av forholdet mellom disse som gjør blogging til et så radikalt og spennende verktøy dersom det brukes på riktig måte.
Blogging knuser den tradisjonelle kommunikasjonsmodellen både i politikk og næringsliv fordi avsender mister sitt monopol på budskapet.
Kjernen i blogging er ikke mottakernes posting av beskjeder, men avsenders mulighet til å respondere. I gamle dager ble et budskap sendt, og levde så tilnærmet sitt eget liv hos mottakerne. Å oppnå dialog med for eksempel politikerne var forbeholdt torgmøter. Det har alltid vært lett å få politikere i tale, men da gjennom medier hvor de selv bestemmer formen, og den blir så å si alltid enveis. Nettmøtene er kanskje de aller verste. Politikeren får selv sile ut hvilke spørsmål han eller hun må svare på, og når svaret er avlevert og signert med et raskt «klem XXX» har innsender ingen makt eller mulighet til å følge opp.
Bloggen sprenger den tradisjonelle måten å kommunisere på. Den enkelte velger kan stille politikerne til ansvar - men må også selv finne seg i å bli avkrevet svar. Tonen på nettet er tøff, til tider sarkastisk, men også åpen for argumentenes kraft, fremført som de blir uten besudling fra medietrenere, imagekonsulenter og teorier om riktig og galt kroppsspråk.
Blogging er blitt en maktfaktor. På musikkbloggene hypes artister som ingen plateselskaper vil ta i, helt til industrien ikke har noe annet valg enn å tilby dem platekontrakt. På kulturblogger startes debatter som hittil har vært tabu i de dannede kretser. Blogging er, på sitt beste og mest lovende, om ikke en demokratisk revolusjon så en demokratisk reaksjon. Bloggingen er nettets måte å si det samme som de franske velgerne gjorde i avstemningen om EU konstitusjonen: Vi er lei av elitens dominans. Vi er lei av en dialog som går ovenfra og ned. Vi er lei av at politikk diskuteres for, av og med politikere.
Det som gjør blogging så nytt og spennende er blant annet følgende kjennetegn.
Gjennom blogg kan man nå mange tusen mennesker i teorien, men den virkelige styrken er at blogging gjør at man kan nå frem til dem som virkelig er interessert i å diskutere det du har å si.
Blogging tvinger frem umiddelbar respons. Mens de mer gammelmodige sender kjeft og ros på epost og brev, er bloggerne raskt ute med å slakte og rose innsatsen til politikere, inkludert meg selv. Ingen kan lenger gjemme bort kritikken i epostens søppelkasse.
Blogging skjerper politikken fordi raske utganger og lettvintheter vil bli avslørt for en kritisk offentlighet på nett. TV-debatten fra kvelden før er ikke over i det lysene i studio slukkes. Den fortsetter i mange dager, kanskje uker, fremover.
Bloggen er herredømmefri. De beste bloggerne får flest lesere, uavhengig av om de er snekkere eller professorer i politisk teori. På nettet vinner de beste argumentene, og det mest leseverdige vinner frem uansett avsender. Det er nettsamfunnet som bestemmer hvem som skal være den fremste meningsbærer, ikke partier eller redaktører.
Velkommen til bloggsfæren.
Publisert fredag 24.03.2006 kl. 07:43 (Sist endret fredag 24.03.2006 kl. 07:50)
Siste innenriks
