Ekstremsport for damer

Oj, oj, sa han og løftet på øyelokket mitt.

- Her er det virkelig en del å gjøre, fortsatte han medfølende. Han var både mann og lege, og kom dermed med en kvalifisert dom over min skjønnhet som kvinne og min tilstand som pasient. Jeg var uskjønn og syk, han kunne gjøre meg vakker og frisk. Jeg følte meg inderlig trygg i hans sikre tommelfingergrep rundt mine abnorme og uestetiske hudfolder. Jeg var nærmest på vei til lykkeland.

Men som det praktiske menneske jeg er husket jeg å stille et par spørsmål.

- Hvor mye koster det? Og hvor lenge må jeg være sykmeldt?

Det kostet enda mer enn forventet, og jeg skulle få tre ukers sykmelding.

- Et enkelt lite inngrep, sa han.

- Du er bare sjaber et par dager og ingen kommer noensinne til å vite om det.

Jeg skjønte ikke helt.

- Hvorfor må jeg ha tre ukers sykemelding hvis jeg bare er sjaber et par dager?

Det var nok første gang legen hadde hatt en pasient som var så eitrende dum at hun ikke skjønte at kvinner skal holde seg innendørs når de ser ut som om de har fått juling. Man skal skjule sin stygghet og skam, ingen skal vite noe, kollegene skal tro at det er naturlig at magen er blitt flat og at brystene har vokst, eller i dette tilfelle, at personaldirektøren får strammere øyelokk fra en måned til den neste.

Jeg var borte tre dager jeg, og ikke tre uker. Fire ganger var jeg innom skjønnhetskirurgen for kontroll. Og hver gang sa han, oppriktig forbauset: Men går du virkelig på jobben, slik som du ser ut? Men jeg er jo ikke syk, innvendte jeg.

Du er tøff altså, sa sykepleierskene og jeg lurte på hva slags sveklinger de hadde hatt inne til operasjon tidligere.

Men så sa kollegene mine det samme. Og naboene. Og venninnene. Etter å ha hørt «du er tøff, altså»hundre ganger begynte selvtilliten å skrante. Hvorfor sa de det alle sammen? Var jeg ikke tøff, men bare dum? Det kunne jo være at de tusener av øyelokksopererte før meg, de som hadde holdt seg hjemme, rett og slett hadde skjønt reglene for skikk og bruk?

Så jeg spurte sjefen om han ville jeg skulle sykmelde meg til jeg så normal ut. Vi var i gang med et stort prosjekt, og jeg deltok i utallige møter. Hver gang innledet jeg med en avvæpnende og forklarende replikk om ansiktet mitt. Men kanskje det ikke var nok, så jeg så fæl ut at jeg ødela for firmaet?

- Jeg vil da gjerne at du er her, sa sjefen min og hørtes helt oppriktig ut.

Han var den eneste som hadde oppført seg normalt i uka som gikk, ved å stille et par hvordan-går-det-spørsmål, og for øvrig ikke lage noe vesen av saken. Nå så han vennlig på det maltrakterte fjeset mitt.

- Jeg synes det er fint, jeg Elin. Du gir de skjønnhetsopererte et ansikt.

Og det er altså det jeg har gjort. Tusener av kvinner gjør det hvert år, løfter, skjærer, suger og fyller på. Men de holder seg innendørs til de har grodd sammen igjen. Og det er veldig bra for min venn skjønnhetskirurgen. Han slipper å ha sånne anti-reklameplakater som meg gående fritt rundt i landskapet. Sånne som minner om at hele ansiktet hovner opp og blir blått og lilla i ukesvis etter en skarve øyelokksjustering.

De tenker det alle sammen, kollegene mine, men de tør ikke si det: Ble hun egentlig penere? Hun har jo sett fryktelig ut i mange uker og hva var vitsen?

Det blåser jeg i. Jeg er bare lykkelig over å langsomt få igjen mitt nesten gamle ansikt. Dessuten har jeg opplevd en masse.

Ingenting er mer opplivende enn et realt sosialt eksperiment!