Vanskelig balansegang

Vi mennesker kan bare ta inn en viss mengde av verdens grusomheter, sa filosofen Arne Næss i et TV-program om Jens Bjørneboe. Næss trodde at Bjørneboe tok en for stor del inn over seg, og derfor ikke klarte å leve lenger.

Jeg ble minnet om det Næss sa da jeg var til stede på presentasjonen av årets Human Development Report i forrige uke. På første side i rapporten står det at 1200 barn dør hver time og at fattigdom er årsaken til de aller fleste dødsfallene. Kjølig peker rapporten på at dødstallene tilsvarer tre tsunamikatastrofer hver måned. Tsunamien kunne ikke forhindres, men vi kan forhindre at over 10 millioner barn dør hvert år av fattigdom. Verden har kunnskaper, penger og teknologi nok til å fjerne den ekstreme fattigdommen.

Denne uka møtes verdens ledere i New York for å diskutere tusenårsmålene. De kommer ikke til å vedta noe tiltak som vil gjøre slutt på fattigdommen eller sultedøden.

I 1974 satte verdens ledere seg som mål å utrydde sulten på ti år. Da Verdens mattoppmøte fant sted i 1996 var det imidlertid fortsatt over 800 millioner mennesker som var kronisk underernærte. Konferansen vedtok en målsetting om å halvere antallet, til «bare»408 millioner, innen 2015. Da tusenårsmålene ble vedtatt i FN i år 2000 ble målet endret til å halvere andelen av verdens befolkning som er kronisk underernærte. På grunn av befolkningsveksten er denne målsettingen at «bare»omlag 500 millioner skal sulte om ti år.

I 1996 syntes jeg målsetningen om å halvere antallet folk som sulter, var skammelig. Verden hadde og har nok mat til at alle kan få nok og sunn mat. Det vil koste en brøkdel av de omlag 6000 milliarder kronene som hvert år brukes på militæret i verden. Skammelig var det også at målsettingen ble moderert da tusenårsmålene ble vedtatt. Utviklingen er enda mer brutal. Fra midt på 1990-tallet har sulten i verden økt med 3-5 millioner kronisk underernærte for hvert år!

FN-rapporten er fylt med deprimerende fakta. Zambia mister to tredeler av sine utdannede lærere på grunn av HIV/AIDS. For tjue år siden kunne de som ble født i det sørlige Afrika, forvente å leve 24 år kortere enn en som ble født i et rikt land. Forskjellen minsket for hvert år. Nå er forskjellen på forventet levealder 33 år og den øker. 18 land med til sammen 460 millioner innbyggere har dårligere levekår enn i 1990.

Vi kan fortsette å ramse opp deprimerende fakta, men heldigvis har FN-rapporten også oppmuntrende fakta. Det skjer en positiv utvikling på flere områder. Mindre analfabetisme, høyere levealder i store deler av verden, mange har kommet ut av fattigdommen. Det er mulig å utrydde fattigdommen.

Langt i fra alle analyser og forslag i rapporten er ukontroversielle. Den har for eksempel et unyansert og etter min mening delvis galt syn på landbruk og handel, og den er svak i analysene på hovedårsakene til at utviklingen på så mange områder går i gal retning. Den er likevel nyttig lesning og bør bli gjenstand for stor oppmerksomhet og debatt.

Den vanskelige balansegangen er at vi må ta inn over oss verdens grusomheter, men ikke ta inn for mye slik at vi ikke lenger klarer å leve. Vi må klare, uten dårlig samvittighet, å nyte kjærligheten, skogturene, en god vin, den klare høstlufta ...

Vi må se på alt det fine som skjer, og på mulighetene til å skape en verden som er god for alle. Men vi må ikke slutte å fortvile og gråte over verdens grusomheter. Klarer vi balansegangen?