Historien om poteten Linda

I Norge ligger et lovforslag om planteforedlerrett til vurdering i Landbruks- og matdepartementet. I Tyskland har man i en årrekke samlet erfaringer med en lov som er nesten lik det norske lovforslaget. Denne historien handler om hvilke utilsiktede konsekvenser det kan få å styrke rettighetene til planteforedlerne.

Det var en gang en potetsort som het Linda. Hun ble regnet som dronningen blant tyske poteter. Bøndene elsket henne fordi hun var så lett å dyrke. Forbrukerne var begeistret for de fine kokeegenskapene og den lysende gule fargen. Selv på de fornemste hoteller ble poteten foretrukket på grunn av den kremete, krydderaktige smaken. Lindas seiersgang hadde utviklet seg gjennom 30 år. Så skulle vel hennes framtid være sikret?

Slik gikk det ikke. Potetsorten Linda var utviklet av planteforedleren Friedrich Böhm. Han solgte sin rettighet til firmaet Europlant GmbH. Alle bønder som dyrket Linda, betalte lisensavgift til Europlant for hver sesong. Som for alle planteforedlerrettigheter, var også rettigheten til Linda tidsbegrenset. Etter denne tiden kunne bønder fritt få oppbevare og dyrke Linda, uten å betale lisensavgift. Dette ville firmaet unngå, og dermed bestemte de seg for å gjøre noe drastisk. De ville ta Linda ut av markedet.

Da Eurplants rettighet til Linda gikk ut i 2004, hadde firmaet allerede sluttet å selge henne. Det sørget i tillegg for at godkjenningen av sorten for salg ble inndratt av myndighetene. I Tyskland, som i Norge, må settepoteter ifølge forskriftene være godkjent for salg, og dette er det vanligvis eieren av sorten som tar initiativ til. I dette tilfellet tok firmaet initiativet til det motsatte. Begrunnelsen var at de ikke lenger kunne garantere for Lindas fortsatte kvalitet. På denne måten ville Europlant oppnå at Linda forsvant helt fra markedet.

I Lindas sted ville Europlant tilby poteten Belana, som de mente var langt bedre. Belana er omfattet av planteforedlerrett og belagt med lisensgebyr, og mange bønder og forbrukere mente at rene profittmotiver lå bak. Dessuten mente de at Belana ikke kunne måle seg med Linda.

Nå var det duket for kamp. Potetbonden Karsten Ellenberg startet «Vennekretsen Redd Linda» og opprettet en solidaritetskonto for poteten. En underskriftskampanje ble startet. Snart ble det en hel bevegelse. Kravet var tillatelse til fortsatt å dyrke Linda. Etterhvert kunne man lese om Linda i både dagsaviser og ukemagasiner, hun kom på fjernsyn og i radio. Hadde hun ikke vært berømt før, så ble hun det nå. Plantesortsmyndighetene reagerte med å gi en nådefrist på to år for dyrking av poteten - til 2007, men dette kunne ikke Europlant godta, og nå kjempes det om Lindas liv i tyske rettssaler.

Slutten på denne historien er ennå ikke skrevet. Kanskje blir det snipp, snapp, snute, og så var Linda ute? Kanskje blir det enda en nådefrist? Kanskje klarer Lindas venner - mot alle odds - å tilkjempe seg en ny tillatelse for salg av den elskede poteten, helt uten lisensavgift?

Historien lærer oss uansett at planteforedlere kan ha liten interesse av å tilby plantesorter for salg når rettighetene - og dermed lisensinntektene - utløper. Etter at Tyskland innførte ny planteforedlerrett, nesten lik den som nå foreslås i Norge, ble lisensinntektene til planteforedlerne vesentlig høyere. I et slikt system er incentivene mindre for å slippe en plantesort løs på det frie markedet etter at rettigheten utløper. Dette kan få konsekvenser for tilbudet av slike plantesorter. I det lange løp vil det kunne redusere antall tilgjengelige plantesorter for dyrking, og dermed det biologiske mangfoldet i jordbruket - som er så livsviktig for framtidige generasjoners matsikkerhet.

Når Landbruks- og matdepartementet nå vurderer forslaget om å endre norsk planteforedlerrett, er det viktig å lære av erfaringene fra andre land som allerede har innført slik rett, og gardere seg mot uønskede virkninger av den typen vi her har sett.