Hester drikker ikke Kaffe latte

– Skriv om hva som helst, sa hun.

–Bare det ikke blir for mye Kaffe Latte.

Hun hadde bedt meg bli fast skribent for Nationen. Og jeg forsto øyeblikkelig hva hun mente. De hotteste nyhetene fra kaffebarene i Bogstadveien er ikke interessante for Nationens lesere. Kaffe Latte er det genuine symbolet for Oslo Vest, slik den grønne skyggelua fra Felleskjøpet symboliserer landsbygda.

Hva er da symbolet for min hjemkommune Bærum? Det må være sykkelhjelmen for barn, tett fulgt av Mercedes minibuss for foreldrene, bilen som er dyr, trygg, praktisk, og totalt blottet for kjøreegenskaper. I Bærum skal bilene koste mye, men for all del ikke se prangende ut, og selv barn på trehjulssykkel bruker hjelm.

Da min 12-årige sønn skulle møte min fetters datter første gang, passet han på å ha på seg det rette Dolce Gabbana-antrekket, og forsikret seg om at vi ville ankomme gårdstunet i den nye cabrioleten. Ingen barn i Bærum vil se ut som om de kommer fra Bærum, de vil se ut som om de kommer fra Manhattan. Så han, Bærumsgutten, rustet seg til tennene med hyper-urbane symboler i møte med sin jevnaldrende slektning i Gudbrandsdalen. Hun viste seg å være hans overkvinne i image-bygging.

Jenta møtte nemlig sin tremenning til hest, og forklarte nonchalant at det var så greit å ha hest, for hun pleide å ri over fjellet med snowboardet på ryggen, tjore hesten i toppen av Hafjellanlegget og så ri hjem igjen når heisene stengte. Storøyd spurte jeg min fetter om dette var tilfelle. Det var nok like mye tilfelle som at min sønn er den urbane fotomodellen han prøver å se ut som.

Hva var det med Tones historie om hesten som fascinerte Leo? Friheten. Synet av frihet for en tolvåring, det er å ri av gårde over fjellet med snowboard på ryggen, på vei til alpinanlegget i Hafjell eller Kvitfjell eller Rocky Mountains, hvor som helst i utkanten av den vidstrakte prærien. Jenta traff noe universelt, en historie som slo, både i by og bygd. Mennesket som elsker fart og frihet. I`m gonna steal a silver stallion, synger Willie Nelson, og fortsatt vet jeg ikke om silver stallion er en sølvfakset hingst eller et spesielt bilmerke. Det er jo uansett samme sak.

Den formiddagen ble jeg brakt tre skritt nærmere Senterpartiet. Kona til fetteren min slo nemlig hendene sammen i beundring over cabrioleten og fetter var kvikk til å åpne panseret. Vi måtte altså til Øyer for å få anerkjennelse for den bilen. I Bærum mener alle, unntatt barn og tenåringer, at bilen er latterlig upraktisk og at vi tror vi er noe. Der jeg hjemme stadig må unnskylde doningen («den er mye mer praktisk enn den ser ut & og den scorer best i alle sikkerhetstester»), fikk jeg her anledning til å låne bort nøklene til eldstesønnen i huset som forsvant så fort at støvet sto som en sky etter ham.

Men idet Leo skulle entre hesten, altså det levende dyret, skriker jeg «Du må ha hjelm!» så hjerteskjærende panikkslagen at både fetter og kone begynner å le. Tone, det kvikke barnet, øyner en mulighet for nok en markering og setter sin egen hest (hun har to, en til seg selv og en til gjester, åpenbart) i galopp, sånn at gjeste-hesten, nå med min stakkars sønn på ryggen, vurderer å gjøre det samme. Fetter roper noe som får begge hestene til å stoppe, og harmonien mellom by og land er atter gjenopprettet.

Så hvis hjelmen er symbolet på hjemstedet mitt, og Kaffe Latten symbolet på Oslo Vest, hva er da symbolet på Midtbygda i Øyer? En Audi med nytrimmet motor og mange hestekrefter? Eller en mindre ting, en vinsj kanskje, som man behendig bruker til å dra påsketuristenes minibusser ut av snøfonnene med? Ikke vet jeg, jeg vet bare at alle, absolutt alle små gutter helst vil sykle uten hjelm, og at alle jenter i by som i bygd drømmer om egen hest. Og hester drikker ikke Kaffe Latte. I hvert fall ikke foreløpig.



Publisert lørdag 14.05.2005 kl. 07:30