Åslaug Hagas dobbeltmoral

Åslaug Haga går til frontalangrep på oss i artikkelen “Intet nytt fra Kysten inn i EU” (Nationen i går). Nå som tidligere synes det å være viktigst å rette fokus mot personer eller vår organisering. Ikke saken og de behov kystsamfunnene står ovenfor. Du påstår at markedsadgangen ikke er et betydelig problem for norsk sjømatnæring, gir et vrengebilde av EUs fiskeriforvaltning og forsøker å stemple oss som særinteressenes budbringer. Du synes spesielt provosert over at NHO har gitt oss økonomisk støtte. Du glemmer åpenbart den støtten du, Senterparitet og Nei til EU selv har mottatt!

Senterpartiet mottok i en årrekke økonomisk støtte fra NHO. Støtten ble avviklet etter initiativ fra NHO. Det var aldri noe problem for Senterpartiet at dere mottok støtte, det har heller ikke vært noe problem at dere har mottatt støtte fra andre næringsorganisasjoner som Rederiforbundet og Bondelaget. Nei til EU som kamporganisasjon mottar betydelige overføringer fra Landbrukssamvirkene og fra Bondelaget. Heller ikke denne støtten synes du å problematisere. Derimot mener du at det er problematisk at andre mottar støtte, spesielt organisasjoner som har et annet standpunkt enn du og Senterpartiet. Det må kunne kalles en form for dobbeltmoral som er lite verdig i det offentlige rom.

Vi har valgt å være åpne om vår økonomi og vår organisering. Vi har valgt å legge frem tallene på hvor mye vi mottar i støtte, og fra hvem vi mottar støtte. Vi har åpent fortalt at fiskeri- og havbruksnæringen har vært en fødselshjelper for vårt nettverk. Nå utfordrer jeg Nei til EU og Sp til å være like åpne, åpne om hvem dere mottar støtte fra, og hvilke administrative ressurser dere får å støtte dere på. Jeg er overbevist om at midlene vi mottar vil fremstår som små i sammenligning. Jeg er overbevist om at dere har like sterk tilknytning til enkeltorganisasjoner som det vi har.

Men langt viktigere er det at du med dette nærmest tar avstand fra en organisasjon som organiserer bredden av norsk næringsliv. For hva er NHO? Hva er galt med en organisasjon som organiserer bredden av norsk næringsliv, som organiserer små bedrifter og store bedrifter, og som organiserer hjørnesteinsbedriftene i mange senterpartistyrte kommuner. Er ikke NHO summen av de mange bedriftene som sikrer bosetning langs kysten, som skipsverftene, fiskeoppdrettsbedriftene, fiskeindustrien og reiselivsbedriftene? Min erfaring med Senterpartiets ordførere har vært at mange er stolte av de bedrifter som sikrer bygda og som sikrer verdiskapningen langs kysten. Er din nye holdning et signal om at Senterpartiet ikke lengre ser verdien av dette næringslivet? Selv er jeg stolt over at kystens næringsliv setter pris på vårt initiativ, jeg er stolt over at vi gies støtte, og ser det som et signal på at vi arbeider for å bedre vilkårene for et næringsliv som mest av alt ønsker å bidra til å sikre bosetningen og kystsamfunnene.

Norge opplever en avindustrialisering som skremmer meg. Det skremmer meg at vi blir mer og mer avhengig av olje- og gassinntektene, og at vi ikke evner å føre en politikk som sikrer et variert næringsliv. Denne utfordringen bør du ta på alvor Åslaug Haga. Det siste året har mange mistet arbeidsplassene langs kysten. Grunnene er mange, men det er åpenbart at manglende markedsadgang har vært et problem for mange.

Det er også åpenbart at sviningene i den norske kronen har tappet bedriftene, og at vi med euro vil spart mange arbeidsplasser. En kyst uten et variert og sterkt næringsliv, er en trussel mot bosetningen og mot kystkulturen. Derfor bør vi ha en mer nyansert EU-debatt. I artikkelen påstår du at vi krisemaksimerer om Norges muligheter til å få solgt fisken. Du viser til et utvalg av tollsatser som skal gjøre det klart at markedsadgang ikke er et problem. Men det er mye du utelater. Du glemte å fortelle at laksenæringen har hatt betydelige problemer med de handelsrestriksjoner EU har hatt ovenfor norske oppdrettere. Du glemte å fortelle om de problemene dumpinganklager mot norsk ørretnæring kan medføre. Du glemte å fortelle at dumpingbeskyldninger kan bli brukt mot nye oppdrettsarter. Du glemte å fortelle at norske reker landes på Island for bearbeiding, og at Norge sliter med svært høye tollsatser på reker. Du glemte å fortelle om tollsatser på videreforedling utover produksjon av råvarer og halvfabrikata. Hvorfor fortalte du ikke om tollsatsene på røket laks, og den betydelige produksjonen av røket laks som skjer i Danmark og Frankrike? Hvorfor fortalte du ikke om de høye tollsatsene på sildesalater, og hvordan denne industrien snart er flagget ut av landet? Du har rett i at tollsatsene er uproblematiske for torsk, sei og hyse, all den tid denne selges rund eller som fileet. Men hvorfor glemte du å fortelle at tollsatsene også øker her med økende bearbeiding, og at marginene er små. Jeg holder derfor fast ved min påstand om at markedsadgangen er et problem og en utfordring. Jeg beklager samtidig at dere ikke tar dette problemet mer på alvor.

Jeg har fortsatt tro på at EU tar et bærekraftig fiske på alvor. Jeg ser at EU har lagt om politikken, og at EU tar grep for å sikre bedre ballanse i sitt fiske. Men jeg er opptatt av en nyansert debatt, så jeg innrømmer uten problem at EUs forvaltning ikke er ufeilbar. Jeg ser i likhet med deg, Åslaug, at kvotene er satt høyere enn forskernes anbefaling. Jeg tror at en norsk deltagelse i EU ville styrket arbeidet for å sikre et bærekraftig fiske, men jeg innrømmer samtidig at det også i Norge har vært og er store sprik mellom havforskernes anbefaling og de kvoter som politikerne vedtar. Såpass nøkternhet må vi kunne ha i debatten, at vi også innrømmer at vår egen forvaltning ikke har vært ufeilbar.

Du stempler vår tro på en sterk norsk rolle i EUs fiskeripolitikk som drømmerier. Du viser til flertallsavgjørelser og antallet stemmer Norge vil få i Ministerrådet. Du glemmer å fortelle om den relative stabiliteten som skal sikre norske fiskere en fast prosentvis andel av totalkvotene. Du glemmer å fortelle om 12 milssonen som norsk. Du glemmer å fortelle om den makt som ligger i de forberedende arbeidene. Spørsmålet om EUs fiskeriforvaltning krever derfor en langt mer dyptgripende debatt enn en slagordspreget debatt, hvor en kan få inntrykket av norske fiskere blir rettsløse, fratatt tilgangen til fiskeriene, og hvor det skapes et inntrykk av at kvotefordelingene skal skje som en flertallsavgjørelse i Ministerrådet.