Statlig grep - overgrep?

Debatten om forvaltningsreformen er i stor grad blitt en debatt om hvor mange og hvor store regioner vi skal ha. Viktigere er det å diskutere innholdet i reformen. En av ambisjonene til kommunal- og regionalminister Åslaug Haga, er å overføre mer ansvar for miljøpolitikken fra fylkesmannen til et politisk kommunalt og regionalt nivå.

Uten fylkesmannen som en statlig vaktbikkje, frykter vi økt press på naturen. Dette vil gjøre det enda vanskeligere å nå nasjonale miljømål, for eksempel å stanse utryddelsen av artsrikdommen innen 2010.

Dagens forvaltningsmodell innebærer at staten kan gripe inn overfor kommunale vedtak og aktiviteter. Statlig overgrep, hevder noen. Men hvem er denne staten hvis den ikke representerer fellesskapet? Og når ble det et overgrep å veie enkeltgruppers interesser som fri motorferdsel i villmarka, fritt salg av hyttetomter og billig bensin opp mot fellesskapets, som dyr og planter, rent vann og et stabilt klima?

Regionreformen og fordelingen av miljøoppgavene er dypest sett et spørsmål om hvilket demokrati vi ønsker. Skal lokalbefolkningen, gjennom sine tillitsvalgte, ta beslutningene, eller har folk utenfor lokalsamfunnet rett til å bli hørt?

Lokalt engasjement og eierskap er en viktig forutsetning for å gjøre fremskritt på en rekke miljøområder. Ensidig sentraldirigering skaper motstand eller i hvert fall liten lokal innsats, og gir dermed dårlig resultat. Men bruken av naturen kan ikke bare være en sak for de som har hjemsted i kommunen. Vi har alle rett til å delta når spørsmålet er hvordan landet skal se ut. Naturen og livet er en sak for oss alle. Forvaltningsansvaret må ligge så høyt at alle med interesse i saken kan stille sine politikere til ansvar. Det blir brukt som argument at lokalsamfunnene vet best fordi de kjenner best hvor skoen trykker. Problemet er at det er ofte mange som kjenner skoen trykke når natur blir meid ned.

Hyttebyggingen i villreinens rike er et eksempel på dette. Norge har Europas eneste villreinstammer, og våre høyfjellsområder med villrein, rovdyr og et variert planteliv er en unik arv. Nye undersøkelser viser at villreinens leveområder er under press. Tall som Naturvernforbundet har skaffet viser at hyttebyggingen i villreinkommuner øker mer enn i landet for øvrig. Antall hytter i de fire villreinkommunene i Vest-Agder; Åseral, Hægebostad, Kvinesdal og Sirdal - økte med 8,7 prosent fra januar 2004 til januar 2006. Hvis hyttebygginga fortsetter i samme takt, vil antall hytter i disse kommunene være nesten fordoblet om 20 år. Reinen mister land og mat, og stenges inne i reservat mellom ulike inngrep.

Dagens politikk for hyttebygging i fjellet er et «race to the bottom» - eller riktigere, et kappløp mot fjelltoppene. Kommunene fallbyr areal til fritidsbebyggelse for å tiltrekke seg investeringene. Nærhet til fjell, villmark og urørt natur selger. Og sjølsagt skal man ha veg, kraftledninger og vannrør helt fram.

Hyttekjøperne ville stått i kø uansett om man satte grensene for hyttebygging litt lenger ned i fjellsidene. Distriktskommunene sett under ett ville derfor ikke hatt noe å tape på en overordnet styring som beskytter de mest sårbare områdene. Vi kan derfor ikke tro at kommunene synes det er urimelig at statlige myndigheter med kapasitet til slikt gir faglige råd, og noen ganger pålegg, om å unngå sårbare områder. Om én kommune mister noen hyttekroner på dette vil det kunne kompenseres ved en omfordeling mellom kommunene.

Sjøfuglenes dramatiske tilbakegang er et annet eksempel. Bestander av fiskemåke, terner og en rekke andre fuglearter har blitt kraftig redusert. Overfiske av viktige fiskeslag som tobis er regnet som hovedtrusselen, men også tap av og forstyrrelser i hekkeområdene er en belastning. Miljøverndepartementet har lagt fram forslag om å verne leveområder for sjøfugl. Et av de foreslåtte områdene er 170 dekar våtmark i Hareid kommune. Kommunen fraråder vern. Gamle planer sier at området skal dreneres og brukes til industriformål.

Sjøfuglene er nok av en annen oppfatning. Få, om noen andre steder i Norge, hekker de fem måkeartene hettemåke, fiskemåke, sildemåke, gråmåke og svartbak side om side. Begge terneartene har periodevis hekket her. I tillegg hekker stokkand, krikkand, brunnakke og toppand. Dette er et av de få stedene hvor bestandene av sjøfugl er i framgang. Hvor skal sjøfuglene gjøre av seg hvis gamle planer om industriutbygging skal være mer hellige enn fuglene? Kan hende trenger vi organer på nasjonalt og regionalt nivå som ikke lar seg styre av gamle lokale planer, men som kan gjøre faglige vurderinger og iverksette tiltak for å beskytte de mest verdifulle områdene.

Små kommuner har ikke økonomisk evne til å skaffe fagkompetanse om natur og miljø, og heller ikke til å sikre gode planprosesser. Små kommuner vil dessuten være preget av nærhet til beslutningstakere. Enkeltgrupper har ofte ressurser og kapasitet til å utnytte dette til å fremme sine interesser.

Kommunene må få stilt ressurser og kompetansekrav som gjør dem i stand til å ivareta sine oppgaver. Samtidig må det erkjennes at økt lokal- og regionaldemokrati ikke løser alle problemer. Vi trenger robuste ordninger som ivaretar langsiktige og nasjonale mål vi ikke kan forvente at kommunene kan følge opp. Forvaltningsreformen må gi statlige myndigheter nødvendige og presise virkemidler til å gi retning til og føre tilsyn med naturforvaltningen som foregår i kommuner og fylker.

For å berge naturrikdommen må altså staten ta et overordnet grep om miljøpolitikken.