Store barskoger i Canada dør, melder Dagbladet, men bare i nettutgaven. Årsaken er billeangrep. Nå har Canadas skoger stått noen år, uten å ha bukket under for insektangrep. Den egentlige årsaken er den globale oppvarmingen: Nå overlever billene vinteren. Med stadig kortere mellomrom bringer mediene nye og dramatiske eksempler på hva oppvarmingen fører til.
Upåvirket av slike oppslag fortsetter de norske CO2-utslippene å øke. Upåvirket og med glød planlegger så å si hele det politiske Norge å flytte gigantiske mengder karbon fra Barentshavets bunnsjikt og opp i atmosfæren. Olje- og energiministeren snakker om «vår nye pengebinge». Vår gamle pengebinge - den nåværende petroleumseksporten - står for nærmere tre prosent av verdens CO2-utslipp.
Nå har Norge en miljøvernminister. Ikke en Wangari Mathai, som fikk Nobels fredspris for sin miljøinnsats. Vi har Helen Bjørnøy. Til Vårt Land gav hun nylig inntrykk av at klimaet kan reddes gjennom populære tiltak som lønnsom energisparing og bedre kollektivtransport. Avisen spør om det ikke må sterkere lut til. Bjørnøy:
- Miljø handler ikke om å leve asketisk. Miljøvern skal ikke være en slags pietistisk livsfornektelse.
Til Aftenposten har hun tidligere sagt at hun ikke vil moralisere over folks bilbruk.
Er statsråden mer opptatt av å skåne nordmenn og kanadiere for dårlig samvittighet enn for klimaendringer?
Daglig leder i Framtiden i våre hender, Arild Hermstad, holdt nettopp en økologisk årstale: en faglig gjennomgang av den økonomiske vekstens økologiske konsekvenser. Kristin Halvorsen lyttet, var til dels imøtekommende, men kunne ikke holde tilbake følgende utbrudd:
- Dere må ikke bli en vandrende festbrems. Selv blir jeg provosert når jeg bare møtes med moralistiske pekefingre.
Mener Bjørnøy og Halvorsen at det er moralistisk å kreve at Israel etterlever FN-resolusjoner? Finner de det plagsomt og festbremsende når myndighetene og organisasjoner arbeider mot rasisme eller seksuelle overgrep? Trolig ikke. Moralismebeskyldningene er reservert for ett politisk felt: Kritikk av miljøskadelig forbruksvekst. Da smeller ordet «moralisme» ofte og gjerne, fra høyre og venstre og sentrum. Og ordet har en påtakelig tendens til å dukke opp der argumentene mangler.
Å kreve at politiske problemer løses på individnivå, er moralisme: Det blir billigere å fly, Halvorsen gjør oss rikere - da kan hun ikke forlange at vi skal fly mindre. Moralisme kan også være å kreve noe som ikke er etisk begrunnet. En gang mente man at finansministeren ikke kunne være en kvinne og at gutter ikke kunne ha langt hår.
Det er ikke moralisme å kreve tiltak som bringer norske og internasjonale klimautslipp nedover. Det er ikke moralisme å kreve at politikken bygger på grunnleggende moralske hensyn. Dessverre er SV, som andre partier, infisert av nyliberalismen, drømmen om at alle behov kan oppfylles, at veksten ikke kjenner grenser, og at vi ikke kan kreve noe særlig av mennesker.
Det er kanskje for mye å forlange at SV skal stable Winston Churchill på beina som miljøvernminister. Men alvoret i klimasituasjonen tilsier at vi må ofre noe. Festbrems? Hvis festen står i fare for å ende i fyllevold og død, vil bremser kunne sikre at festen varer lenger og blir hyggeligere. (Såkalt bærekraftig festing.)
Selv om Barentshavet da må ligge urørt. Og enhver politiker som stempler kravet om bærekraftig utvikling med «moralisme» bør straffes med bøter eller i grovere tilfeller fengsel i inntil seks måneder.
Publisert onsdag 15.03.2006 kl. 07:34 (Sist endret onsdag 15.03.2006 kl. 07:48)
Siste innenriks
