Et samfunn dømt til å tape

Bilaterale investeringsavtaler, såkalte BITs, binder regjeringer inn i tvangstrøyer som skal disiplinere dem også i ekstreme økonomiske krisesituasjoner. Det viser erfaringene til Argentina etter finanskrisa for seks år sia.

Argentina opplevde i desember 2001 et økonomisk sammenbrudd som satte hele samfunnsordningen i fare. På ett døgn falt den argentinske pesoen 40 prosent i verdi. Målt i dollar falt inntektene til befolkningen til det halve, og arbeidsløsheten nådde raskt 25 prosent. Mot slutten av 2002 levde halve befolkningen under fattigdomsgrensa.

Som følge av finanskrisa satte regjeringen inn en serie med til dels drastiske krisetiltak for å få økonomien på fote igjen. Tiltaka ramma alle lag i folket - blant annet ble alle bankinnskudd frosset - og de sosiale protestene var så voldsomme at hele samfunnssystemet kunne bryte sammen.

Det er ingen tvil om at tiltaka ramma argentinske borgere langt mer brutalt enn noe konsern. Men også utenlandske konsern ble ramma, blant annet fordi alle kontrakter inngått i dollar ble omgjort til tilsvarende kontrakter i peso. I motsetning til argentinske borgere kunne slike konsern gå til effektive mottiltak. De gikk til Verdensbankens tvisteløsningsorgan, ICSID;og krevde erstatning for tapt fortjeneste. (Se faktaboks)

I løpet av 1980- og 1990-tallet hadde Argentina inngått bilaterale investeringsavtaler (såkalte BITs) med andre land. Det fins i dag over 2500 slike avtaler, og de er skrudd over samme lest: De beskytter dem som investerer i et annet land, og gir investorene rettigheter på bekostning av stater, blant annet retten til å kreve erstatning hvis staten skulle finne på noe som rammer profitten på urimelig måte. Hva «urimelig»skal bety, er det opp til domstoler å avgjøre. 900 bilaterale investeringsavtaler legger slike avgjørelser nettopp til ICSID.

Hele 43 erstatningssaker er reist mot Argentina i ICSID etter finanskrisa i 2001. Det samlede erstatningskravet beløper seg til over 40 milliarder kroner - mer enn de samlede finansreservene til Argentina i 2002.

Argentina har argumentert med at det finansielle sammenbruddet var en krisesituasjon som gjorde det nødvendig å se bort fra de kontraktene som den bilaterale investeringsavtalen med USA skulle beskytte. Argentina har vist til at det fins en kriseklausul i de bilaterale avtalene med USA, og at det er opp til Argentina å avgjøre om klausulen kan tas i bruk i en krisesituasjon.

Fire av de 43 sakene er avslutta. CMS, et USA-basert energikonsern, var først ute og ble tilkjent en erstatning på 133 millioner dollar. Tvisteløsningspanelet la til grunn at den argentinske regjeringen hadde andre alternativ for å overvinne problemene, og at den derfor var erstatningspliktig uansett om alternativene var «dyrere eller mindre egnede».

Argentina anka saken inn for et ankepanel som 25. september 2007 fastslo at avgjørelsen fra 2005 bygde på feil grunnlag og at avgjørelsen delvis kunne annulleres. Men regelverket er slik at et ankepanel ikke kan endre erstatningsbeløpet på grunn av «feil ved fakta eller lov». Argentina måtte derfor betale de 133 millionene dollar.

Den argentinske regjeringen argumenterte også med at det i henhold til investeringsavtalen ikke skal diskrimineres mellom utenlandske og innenlandske selskap, og de innenlandske måtte innrette seg etter nøyaktig samme tøffe vilkår som de utenlandske. Det gjorde heller ikke inntrykk på tre av de fire panelene.

To andre USA-baserte konsern med masse kapital i ryggen vant derfor også sine saker. Sempra Energy fikk en erstatning på 172 millioner dollar, mens Enron fikk 165 millioner dollar. I Enron-saken anså panelet at «argumentet om at statens eksistens og uavhengighet var i fare ikke var overbevisende».

LG &E, et energiselskap heleid av gigantkonsernet E.ON, nådde derimot ikke fram med kravet sitt. Tvisteløsningen endte med at Argentina fikk medhold i at landet var i en tvangssituasjon som også måtte ramme utenlandske konsern som hadde investert i landet.

Norge er blant de land som har inngått - og planlegger å inngå - bilaterale investeringsavtaler. Det kan høres uskyldig ut at avtalene er tosidige - og frivillige. Men mange bilaterale investeringsavtaler inneholder en såkalt MFN-klausul - en mestbegunstigelsesklausul. Det betyr at hvis Norge inngår en avtale med en slik MFN-klausul med Peru, vil de rettighetene som Peru innvilger norske investorer, måtte gjelde investorer fra alle andre land som har en bilateral avtale med Peru. Og vice versa for Norge.

Det betyr at den avtalen som gir en investor flest rettigheter og et u-land det minste handlingsrommet, vil bli den som får gyldighet for alle land med en bilateral investeringsavtale med u-landet.

Det er også slik at hvis Norge har en bilateral avtale med et u-land, vil selskap fra land som ikke har noen slik avtale med dette landet, kunne opprette et datterselskap i Norge og dra nytte av den avtalen som Norge har inngått.

Begge disse forholdene viser at det ikke er mulig å inngå en særavtale med et annet land - med mindre dette landet lar avtalen med Norge være den eneste avtalen det inngår. Det viser at de bilaterale avtalene bare i formen er bilaterale. De har langt på vei global gyldighet for alle land som har en bilateral avtale med et bestemt land.