Godt om klimapolitikk

Slik konkluderte det regjeringsoppnevnte Lavutslippsutvalget da det 4. oktober la fram utredningen «Et klimavennlig Norge». Utvalget hadde som mandat å utrede hva som må gjøres for at Norges utslipp av klimagasser skal reduseres med 50-80 prosent innen 2050. Utvalget blinka ut et kutt på to tredeler som sin anbefaling.

Dette er ikke noe særnorsk mål. Den britiske regjeringen har satt som mål å redusere utslippene av klimagasser med 60 prosent innen 2050. Det franske målet er en reduksjon på 75-80 prosent, hvis andre land gjør det samme. I California har guvernør Schwarzenegger gått inn for å redusere utslippene med 80 prosent innen 2050. Det samme målet har noen av de nordøstlige delstatene i USA og noen østlige provinser i Canada gått inn for.

Lavutslippsutvalget har ikke gått inn på hva vi kan oppnå ved en «radikal omlegging» av livsstilen vår fordi «det vil være en umulig politisk oppgave å realisere». Så Steinar Lem har fortsatt en livsoppgave.

Utvalget satser i stedet på et lite antall tiltak som hvert enkelt kan bety mye for å kutte klimautslippene. Det fleste av dem er av teknologisk art.

Valg av tiltak har vært bestemt av at de skulle

være få og store, for å få et klart fokus når beslutningene tas, være basert på relativt kjent teknologi - og ikke på teknologi som «bare er på idéstadiet», være mulig å få vedtatt politisk uten at tiltakene krever store holdningsendringer, gi bidrag til internasjonal teknologiutvikling, være kostnadseffektive i forhold til de utslippskutt de kan bidra til,

være robuste - slik at de er effektive sjøl om norsk økonomi, handel, energipriser og klimaavtaler skulle endre seg.

Utvalget foreslår 15 tiltak. Det som monner mest, er å fange inn og lagre CO2 fra gasskraftverk og fra industri og andre stasjonære kilder som slipper ut store mengder CO2. Effektiv innsats her kan gi så mye som en tredel av de utslippskutt som trengs for å nå det målet som utvalget har satt for 2050: Å redusere de samlede utslippene med to tredeler.

Det som også vil monne mye, er overgang til biler, busser og båter med lavt eller ikke noe utslipp av klimagasser. Til sammen vil disse to tiltakene kunne stå for 60-70 prosent av de utslippskutt som tiltakspakka til utvalget legger opp til.

Andre viktige tiltak er energieffektivisering, elektrifisering av sokkelen, innsamling av metangass fra avfall, bruk av biobrensel i stedet for olje, kull og gass og utvikling av nye fornybare energikilder.

Utvalget har konsentrert seg om tiltak Norge kan gjennomføre etter politiske vedtak her i landet. På to områder er det begrensa hva Norge kan oppnå ved nasjonale tiltak. Det er å få ned utslippene fra internasjonal skipsfart og flytrafikk. Utslippene fra norske skip i utenriksfart er over 10 millioner tonn CO2. Det er rundt 20 prosent av de samlede norske utslippene innenlands. Men skal en få gjort noe med slike utslipp, må det skje gjennom internasjonale avtaler. Ellers flykter rederne til land som ikke pålegger dem klimatiltak som koster dem noe.

Lavutslippsutvalget har prøvd å vurdere hvilke samfunnsøkonomiske kostnader det vil ha å gjennomføre ei så krevende tiltakspakke og kommer til samme konklusjon som andre studier (OECD-rapporten fra 2001, Stern-rapporten fra 2006): Den samlede produksjonen går ned så lite som med en halv prosent i forhold til hva den ellers ville gjøre, og samfunnsøkonomisk kan så kraftige utslippskutt like gjerne gi positivt utslag som negativt. Dette regnestykket holder også om andre land ikke satser på like tøffe utslippskutt. Vi har stor økonomisk handlefrihet i klimapolitikken, og kan derfor også bli foregangsland på dette området.

Næringsstrukturen må likevel endre seg en god del. Det betyr at det vil kreves store omstillinger for noen næringer og lokalsamfunn. Men hvis utslippskutt - og dermed omstillinger - planlegges i god tid innen rammen av en helhetlig klimapolitikk, vil virkningene av omstillingene kunne mestres uten store sosiale og menneskelige skadevirkninger. Men da kan vi ikke vente et tiår eller to.

Utvalget har ikke gått inn på de politiske forutsetningene for å kutte utslippene av klimagasser så kraftig. Den viktigste forutsetningen er at det blir bred oppslutning blant norske partier om målet: At utslippene skal kuttes kraftig fram til 2050. Da er det ikke avgjørende om kuttet skal være på 50-60-70 eller 80 prosent. Det avgjørende er at målet blir en felles forpliktelse, og at en tar konsekvensen av lavutslippsutvalgets påvisning av at det blir dyrere å nå målet jo lenger vi venter.

Kan partiene enes om et forpliktende kuttmål, må alle gode krefter slåss for at kuttforpliktelsen blir like «hellig» som det i dag er å holde budsjettbalansen. Det betyr at den som ikke vil rense gasskraftverk fra dag én, må føle seg forpliktet til å presentere forslag om hvordan en kan oppnå like store kutt ved andre tiltak. Og at den som ikke vil øke bensinprisen, må fortelle hvor en vil få til like store utslippskutt.

Lykkes dette, oppnår vi at klimadebatten blir en debatt om hvilke virkemidler som er de mest effektive og som best ivaretar andre hensyn, sosiale, distriktspolitiske og næringspolitiske. Men da må vi ville målet sterkt nok: Å ta et felles norsk ansvar for å møte de globale klimautfordringene offensivt og solidarisk.