Et skritt mot rettferdig handel?

- WTO er tilbake på sporet! Det var det dominerende budskapet etter WTO-møtet i Genève i slutten av juli. Men på hvilket spor?

Mediebildet her i Europa og i Nord-Amerika var prega av alt fra lettelse til begeistring. Lettelse over at WTO-forhandlingene ikke brøt sammen –slik de gjorde i Seattle (1999) og i Cancun (2003). Begeistring over &, ja, over hva?

Økonomer og politikere ble sitert i våre vestlige media på at nå skulle handel komme alle til gode –og den globale veksten skyte fart igjen.

Hva ble vedtatt?

1. Den interne landbruksstøtten skal ned med 20 prosent seinest ett å r etter at Doha-runden er slutt. (Doha-runden er den forhandlingsrunden som starta på WTO-toppmøtet i Doha i desember 2001).
2. Støtten til eksport av landbruksvarer skal fases ut, men det er ikke satt noen dato for når det skal skje –eller for hvordan den skal trappes ned.
3. Tollsatsene på industrivarer skal trappes kraftig ned –og de høyeste tollsatsene skal kuttes hardest. Dem er det u-land som har.
4. Hvert land kan likevel skjerme et begrensa antall følsomme (sensitive) varer fra alt for kraftig utenlandsk konkurranse.
5. GATS-forhandlingene om å utvide verdenshandelen med tjenester skal skyte fart. Alle land skal innen mai 2005 ha lagt fram lister over hvilke tjenester de vil åpne for utenlandsk konkurranse.
6. Tre av de såkalte “Singapore-temaene”skal ut av forhandlingene. Det gjelder spørsmålet om en investeringsavtale, om konkurranseregler og om offentlige innkjøp. Derimot skal det forhandles videre om å forenkle reglene for eksport og import –det fjerde Singapore-temaet.

Øynene som ser

Ett perspektiv på Genève-møtet ser slik ut: Forhandlingene førte fram fordi “alle oppnådde noe”. USA og EU oppnår bedre markedsadgang for industrivarer over hele kloden og kan gjennom GATS-forhandlingene oppnå det samme for tjenester. U-land slipper, etter hvert, å konkurrere med subsidiert billigmat fra USA og EU og møter ikke så høye tollmurer som i dag når de vil selge mat til Europa, Nord-Amerika og Japan.

Et annet perspektiv er slik: I Cancun (2003) låste forhandlingene seg fordi u-lands-blokken ikke lot seg splitte. I Genève klarte USA og EU å splitte u-landa og ved å gi noe til de mest toneangivende. De fattigste u-landa, og de er mange, ble oversett og overkjørt og fikk egentlig bare ulemper og ingen fordeler.

Lenge til vi får svar

Spørsmålet er kort og godt: Førte Genève-møtet til en rimelig balanse mellom rike og fattige land og mellom de land som eksporterer mat og de som importerer mat?

Det er lenge til vi får svar på slike spørsmål. Genève-møtet førte fram til en rammeavtale der nesten ingen ting er tallfesta. Vi står foran årelange forhandlinger der alle interessemotsetningene er like skarpe som før –der makt og avmakt er fordelt på samme måte som før, men der landa i den tredje verden kan være splitta på skjebnesvanger vis for de fattige på denne kloden.

Cancun: slutt på diktat fra USA og EU!

Fram til Cancun-møtet i august 2003 kunne USA og EU drive WTO framover til egen fordel hver gang de klarte å tømre et kompromiss seg i mellom og fikk lirka Japan og en håndfull andre land med på kompromisset. Deretter brukte de sin overmakt og en kombinasjon av listige gulrøtter og brutale piskeslag til å få resten av WTO-statene på plass.

På møtet i Cancun fikk USA og EU derimot klar beskjed. Heretter kan forhandlinger i WTO-forhandlingene bare føre til resultater hvis de gir fordeler også til u-land.

Genève: Den nye konstellasjonen

I Genève skjedde det oppsiktsvekkende at kompromisset ble tømra av en helt ny konstellasjon: USA, EU, Australia, India og Brasil.

Kloden blir sikkert et bedre sted når land som India og Brasil får retta opp noe av den ubalansen som vestlig overmakt har skapt. Men resultatet i Genève tyder på at mye kan gå galt også om stormakter fra Asia og Latin-Amerika får være med på å styre verden.

For hvilke land ble oversett og overkjørt i Genève? Det er fare for at vi om noen år må konkludere. De aller fleste.

U-land med sprikende interesser

Land i den tredje verden står på ingen måte med identiske handelsinteresser. Noen land kan for eksempel eksportere store mengder landbruksvarer hvis de bare slapp til på vestlige markeder. Andre land må importere stadig mer mat fordi småbøndene deres blir utkonkurrert av dumpingeksport fra EU og USA.

Begge gruppene kan stå sammen om kravet om at WTO-reglene må forby alle former for eksportstøtte slik at matvaredumpingen til EU og USA til USA tar slutt. Men de står mot hverandre i spørsmålet om det som er kalt “matsuverenitet”. Om et land som ikke er sjølberga med mat, skal ha lov til å beskytte egne bønder mot import utafra.

Halve verden i G20

I Cancun var land i den tredje verden organisert i flere grupper som avspeiler slike interesseforskjeller. Den mektigste gikk under navnet G20 fordi den på ett tidspunkt besto av 20 land. Det var denne gruppa, med mer enn halvparten av jordas samlede folketall, som med størst tyngde slo i bordet under WTO-møtet i Cancun i fjor.

Rundt om i den tredje verden var det mange som håpte at ei gruppe leda av land som Kina, India, Sør-Afrika og Brasil måtte kunne føre WTO i retning av en mer solidarisk verden.

Forræderi fra India og Brasil?

Men i Genève brøt India og Brasil ut av den fronten som var tømra i Cancun og lagde en slags “separatfred”med USA og EU. Det er ingen tvil om at brasiliansk agrobusiness fikk gjennomslag for interessene sine. For India kan se ut som om det betydde mest å få til en avtale om hvordan industritollen skulle kuttes som ivaretok indiske interesser best mulig.

Da er det ikke overraskende at forræderi-beskyldningene svirrer i lufta både mot India og Brasil fra dem som hadde satt sin lit til at det fra nå av skulle en samla u-landsfront tømre de kompromiss som USA og EU var nødt til å forholde seg til.