Når viltet ikke skal avlives
Viltlovens bestemmelser bygger på speilvendingsprinsippet. Inngrep som retter seg mot viltbestandene er ikke tillatt, med mindre viltloven eller viltmyndighetene spesifikt gir aksept til tiltaket. Slik aksept gis for eksempel ved å fastsette generelle jakttider, og gi tillatelser til å felle enkeltindivider av vilt. Denne delen av DNs virksomhet er godt kjent og vel akseptert av de fleste. Ofte vil noen være uenig i en avgjørelse, for eksempel i forbindelse med felling av rovvilt, men slik uenighet er naturlig knyttet til vedtak der sterke motstridende interesser skal avveies.Mindre kjent er kanskje DNs rolle ved innfanging av vilt, der viltet ikke skal avlives, men leve videre. Slike innfangingstillatelser kan være knyttet opp mot en rekke ulike interesser. DN er meget restriktiv når det gjelder innfanging av levende vilt for oppdrett, eller når vilt til andre formål skal settes i bur. Eksempler på samfunnsmessige hensyn som tilsier at slik tillatelse likevel gis, er innfanging av vill norsk hjort til oppdrettsformål, for å sikre at denne næringen gis utviklingsmuligheter basert på norsk hjort. Et annet eksempel er innfanging av fjellrevunger for å nytte disse i avl, og styrke en fåtallig restbestand av fjellrev i Norge.
Kontroversielt
DN gir også tillatelser til innfanging av vilt for merking eller andre former for undersøkelser, der viltet umiddelbart slippes fri. Det største omfang har ringmerking, som drives både som en omfattende frivillig innsats og som målrettede undersøkelser i regi av forskningsinstitusjoner. Mest omdiskutert og kontroversielt er likevel innfanging og merking av store rovdyr og hjortevilt.Innfanging og bruk av radiosendere, øremerker, mikrochips eller andre former for merking, kan ikke skje uten at DN har gitt tillatelse. Før tillatelse gis, vurderes den problemstilling som skal løses, de metoder som skal benyttes, tidsperspektivet undersøkelsen gjelder, forvaltningsmessig relevans av undersøkelsen, vitenskapelig verdi av undersøkelsen, osv. Tillatelse gis kun under forutsetning av at forsøket er godkjent i Forsøksdyrutvalget. Dette bidrar til å sikre at de dyrevernmessige hensyn ivaretas, og at metodikken evalueres løpende med hensyn på dette aspektet.
DN vektlegger også hensynet til bestander som er fåtallige og utsettes for en økt risiko ved innfanging og merking. Vi forsikrer at disse spørsmål tas svært alvorlig. I de senere år har DN også utvidet bruken av vilkår i tilknytning til innfangingstillatelser, slik at det eksempelvis bygges opp referansemateriale på Veterinærinstituttet og hos Norsk Institutt for naturforskning (NINA). Hensikten med disse vilkår er blant annet å ha materiale tilgjengelig for senere analyser eller for andre forskningsinstitusjoner. Dermed reduseres behovet for nye innfangingstillatelser da eksisterende materiale kan benyttes.
Dødsfall ved merking
DN har som mål å holde slike tillatelser på et minimum. Samtidig konstaterer vi at forskningsprosjektene gir uvurderlig ny kunnskap om biologiske og økologiske faktorer som regulerer bestandene, og hvilke konsekvenser ulike forvaltningstiltak har på bestandene. Vi vil derfor fortsatt legge til rette for denne type forskning, og tillate innfanging og merking.Vi erkjenner likevel at innfanging kan føre til at enkeltindivider dør under fanging eller merking. Risikoen for slike dødsfall må derfor avveies mot nødvendigheten av den kunnskap som skal frembringes. DN har startet et arbeid med sikte på å revidere og kvalitetsikre metodikk og prøvetaking. Rutinene er delvis publisert på direktoratets nettsider allerede, og vil i løpet av 2004 bli tilgjengelige for flere arter/artsgrupper. Denne gjennomgangen og publiseringen legger til rette for en løpende revisjon av rutinene, og at allmennheten skal ha tilgang til den metodikk direktoratet pålegger forskningsprosjektene å følge i sitt arbeid. DN og forskningsinstitusjonene har felles interesser i å unngå dødsfall blant dyr som fanges/merkes. Da slike dødsfall likevel forekommer fra tid til annen, er det viktig at dyr som dør undersøkes grundig, og at slike hendelser vurderes i forhold til om rutiner er fulgt eller ikke fulgt. Ved en slik gjennomgang kan rutiner forbedres og tilsvarende uhell unngås fremover.
Nødvendig merking
Særlig kontroversielt er innfanging og merking av fåtallige arter, som rovviltartene, dverggås, fjellrev osv. Disse artene har til felles at de skal og må forvaltes med en svært høy grad av presisjon. For rovviltartene er det også slik at DN skal avveie ulike hensyn når det besluttes å felle et individ eller ikke. Ved fåtallige bestander er det særlig viktig å ha kunnskap om enkeltindividets betydning for bestanden. Tilsvarende presisjon er for eksempel ikke nødvendig i elgforvaltningen, der det felles nærmere 40.000 individer per år, og det enkelte individs betydning er mindre i forhold til bestandsforvaltningen.DN har en løpende gjennomgang og forbedring av egne rutiner, og vil videreutvikle samarbeidet med berørte forskningsmiljøer, Mattilsynet og Forsøksdyrutvalget med sikte på bedre koordinering av virksomheten. Vi vil i størst mulig grad forhindre at vilt dør under merking og innfanging, og vi vil fortsette å vurdere alternativer til metodikk som innebærer å fange enkeltindivider og merke disse. Individrettet kunnskap innhentet ved radiomerking eller andre merkeformer er likevel nødvendig for å kunne drive en presis og forsvarlig forvaltning.
