Hvis en husdyreier i Norge skal ha lov til å drepe rovdyr i sitt eget distrikt, må alle husdyreiere i hele verden ha den samme retten. Konsekvensen ville ganske sikkert bli at alle store rovdyr på planeten ble utryddet. Det er derfor nødvergeretten er et tvilsomt rettsprinsipp, hvis vi ikke samtidig bevisst velger bort store rovdyr. Men rovdyr er for viktige til at forvaltningen kan overlates til personlige valg blant folk som får en kortsiktig gevinst hvis de utryddes.
Vi må regne med at husdyr som blir tatt av rovdyr lider før de dør. Men det gjør også sau som dør av skader, ryggvelt og forgiftninger (alveld). 80-90 prosent av det totale tapet av sau på beite skyldes andre faktorer enn rovdyr. Husdyr er dyr vi har tatt inn i vår varetekt, og avlet på en slik måte at de er blitt dårligere i stand til å ta vare på seg selv i naturen. De har derfor krav på en annen type vern enn ville dyr. Men lidelsene for det enkelte byttedyr er de samme for tamme og ville dyr. Det følger av dette at hvis vi ikke kan utrydde gaupa av hensyn til haren, så kan vi heller ikke utrydde jerven eller ulven av hensyn til sauen.
Bedre gressklipper enn kjøttprodusent
Står det vesentlige samfunnsinteresser på spill hvis saueholdet skulle opphøre? Det er dyrt å produsere fårekjøtt i Norge, og fårekjøttet spiller liten rolle for vår nasjonale kjøttproduksjon. Fårekjøtt utgjør mindre enn 10 prosent av norskprodusert kjøtt av landdyr, og kan importeres til godt under halvparten av kostnaden med norsk produksjon. Den samlede norske kjøttproduksjonen utgjør mindre enn 10 prosent av fiskeproduksjonen, og har derfor marginal betydning for matforsyningen i en krisesituasjon. Til tross for skjermingsstøtten (forskjellen på produksjonskostnad og importpris) er faktorinntekten (arbeidslønn + driftsresultat) i saueholdet negativ når vi trekker fra subsidier.Det går med fire ganger så mye dyrka jord, kunstgjødsel og drivstoff, tre ganger så mye kapital til maskiner og bygninger og en god del mer sprøytemiddel, til å produsere fårekjøtt sammenlignet med svinekjøtt. Det er altså ikke mange gode grunner til å se på sauen som et ålreit dyr, men den er iallfall en bedre gressklipper enn kjøttprodusent. Det kan kanskje være god nasjonaløkonomi å opprettholde beitebuskaper av sau for å pleie kulturlandskapet.
Fattigere kultur uten ulv
Nest etter mennesker og rødrev, er ulven faktisk den pattedyrarten med størst utbredelse på den nordlige halvkula. I Europa finnes det livskraftige bestander i mange land. Til og med i store europeiske byer finnes det ulv. Det er flere ulver i Roma enn i hele Norge. Vi tror det er 10.000 ulver i Europa, 40.000 i Russland og 60.000 i Nord-Amerika. Jerv og bjørn har også livskraftige bestander i mange land. Er det da et poeng å skulle ha slike rovdyr også i Norge?Rovdyrvern i Norge dreier seg ikke om artsvern, men om vern av de siste rester av naturlige, økologiske systemer, vern av opplevelsesverdier og vern av kulturverdier. Det er ikke ulven som er truet, men norsk natur og kultur ville bli fattigere uten den. Det er sivilisasjonsverdier som står på spill. Vi ville bli dårlige som mennesker, og Norge ville bli dårligere som kulturbyggende nasjon, hvis vi skulle ofre dyrearter til fordel for økonomi.
Vern av rovdyr handler ikke om biologi, men om kultur. Hittil har naturverninteressene lagt vekt på hvor viktig det er med biologisk mangfold og intakt natur. Det har vært lite fokusert på sammenhengen mellom framsynt naturforvaltning og kulturutvikling. Det dreier seg om å fostre det siviliserte mennesket, som innser at det lever i naturen og med naturen. Vi har et forvalteransvar og en forvalterplikt som tilsier varsomhet og langsiktighet. Vår sivilisasjons framtid avhenger av en dyp forståelse av planetens økologi og sunnhet.
Kulturlandskap som hovedprodukt
Rovdyrsaken dreier seg om folkeopplysning, etisk fostring og kulturutvikling. Landbruket har en lei tendens til å havne på feil side i naturvernspørsmål. På lengre sikt vil dette gi norske landbruksprodukter et dårlig image.Rovdyrkonflikten er en sak som har satt ondt blod i forholdet mellom fornuftige miljøvernere og bøndene. Samtidig er det nettopp miljøvekkelsen som har skapt et markedsmessig grunnlag for det som kan bli redningsplanken for norske bønder: En radikal omlegging til kulturlandskap som hovedprodukt, og eksport av miljøvennlige og dyrevennlige biprodukt fra husdyrholdet til det europeiske markedet. Forbrukerne av det vi kaller etisk trygge matvarer er unge, velutdannede folk, som er opptatt av miljøvern og dyrevern. Framtidsrettet kundepleie tilsier at bøndene begynner å stelle pent med kundegrunnlaget sitt. Det er verdt å merke seg at det er tilhengerne av rovdyr som utgjør storparten av markedet for fårekjøtt. Sauebønder burde kanskje tenke på at de ikke lever av å produsere sau, men av å selge kjøtt til kunder som kan velge å kjøpe noe annet.
Det moderne landbruket utviklet seg som et svar på behovet for billig animalsk protein til forbedring av folkehelsa. Ernæringsregimets dager (kvantitet) er for lengst forbi i den rike del av verden. Sunnhetsregimet (kvalitet) ble et problem for produksjonen av rødt kjøtt, og førte til kraftig økning av forbruket av hvitt kjøtt, svinekjøtt og fisk. Landbruket har enda ikke tatt inn over seg at også sunnhetsregimet er på hell, og at opplevelsesregimet er i ferd med å ta over. Opplevelser i matveien kjennetegnes av kompleksitet, ingrediensmangfold, variasjon og kulturell kontekst. Stadig flere moderne forbrukere er villige til å betale for spennende smaksopplevelser og gode historier om hvordan maten ble til. Lokalproduserte spesialprodukt tilpasset markedskrav om helsemessig og etisk trygghet blir uten tvil framtidas vinnere.
Feilvurdering av jegerne
For å bli en vinner må norsk landbruk slutte med å provosere det markedssegmentet som er det eneste med nok betalingsvillighet til at norsk kjøttproduksjon kan ha en framtid. En ting er iallfall sikkert: Mer-av-det-samme-politikken, som landbrukets organisasjoner ser ut til å satse på, vil uten tvil føre landbruket til dødsleiet.Enkelte jegere har også markert seg som rovdyrenes fiende. Det er en kortsiktig feilvurdering som uttrykkes gjennom kravet om å fjerne rovdyr, til fordel for en marginal jaktinteresse. På lengre sikt vil ikke trusselen mot jakt være mangel på vilt, eller mangel på demokratisk adgang, men den etisk bevisste, politiske motstanden mot jakt. Den griske jegeren med rovdyrmoral, som tramper fram i naturen og krever vikeplikt for andre dyr, er jaktbekjempernes ønskemotstander. Det er lettere å karikere en dum jeger som skyter seg selv i foten, enn en etisk reflektert jeger, som kan forklare at jakt ikke bare er en personlig glede og forbilledlig naturforvaltning, men også en nyttig innsats for samfunnet. Resten av samfunnet vil tvile på det, dersom jegerne skulle bli en trussel mot fellesinteressen av å verne rovdyr.
