Maktutredningen, under ledelse av statsviteren Øyvind Østerud, brukte fem år og 50 millioner kroner på å sjekke hvordan det stod til med det norske demokratiet. Konklusjonen var dyster. Det går visst på dunken med folkestyret vårt. Ifølge maktutredningsgjengen har de politiske, folkevalgte organene har tapt mye av sin makt. Noe makt er forsvunnet til transnasjonale konserner, noe har gått til uavhengige forvaltningsorganer og noe til nasjonale og internasjonale rettslige institusjoner. Denne analysen har utredningen høstet skarp kritikk for, både underveis og etterpå.
Kritikken
Magisterfilosofen Espen Søbye var tidlig ute og mente at forskerne var uten teoretiske ambisjoner. Han spissformulerte deres produksjon som «pallevarer fra oppdragsforskningens overskuddslager». Mens den uortodokse statsviteren Iver Neumann mente de stod for et gammeldags og dermed irrelevant syn på makt. To av de fem hovedforskerne trakk seg ut før sluttinnstillingen ble levert. Tilfeldigvis eller ikke var det de to kvinnene i forskergruppen. Kunsthistorikeren Siri Meyer, også kalt «det humanistiske alibiet», fordi hun hadde en helt annen forståelse av makt enn de andre. Slik sett sluttet hun seg til Neumans kritikk.Norges første kvinnelige professor i statsvitenskap, Hege Skjeie, trakk seg ut blant annet fordi hun syntes sluttbokens elendighetsbeskrivelse gikk altfor langt. Tilbake som forfattere av sluttdokumentet stod guttetrioen Øyvind Østerud, Fredrik Engelstad og Per Selle. Et dokument som har fått en solid dose pepper. Christan Vennerød hevdet i Dine Penger at forskerne ikke er glad i frihet for individet og at de ga politikerne den valutaen de ville ha for de 50 millionene. Eller kjøpt og betalt som fotballtreneren Harald Aabrekk ville ha sagt det, antagelig på sitt velkjente fingerspråk. Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen hevdet i tidsskriftet Samtiden at Maktutredningen er «¿begrenset av en nasjonalsinnet horisont der etterkrigstidens Norge fremstår som et ideal og grensenes oppløsning som kilden til en lang rekke problemer». Sannelig kraftig kost. Jusprofessoren Eivind Smith mente i en kronikk i Aftenposten at bruken av motebegrepet rettsliggjøring stengte forskerne ute fra innsikt. Selv har jeg dristet meg til å kalle utredningen nostalgisk og dyster.
Hva nå?
Noe av kritikken treffer godt, annet mindre godt. Men uansett hvordan en snur og vender på det: Maktforskerne har lagt ned et solid stykke arbeid gjennom fem år. Arbeidet kan avgjort anbefales som lesestoff, men noen folkelesning blir det vel neppe snakk om. Det viktigste nå handler likevel om veien videre. Og debatten videre. Oppfordringen her bør være krystallklar: Nå må vi begynne å debattere det norske demokratiets framtid! Fortida får vi uansett ikke gjort noe med. Spist er spist, osv. Den debatten kan vi ikke overlate til politikerne alene. Ikke snakk om! Da risikerer vi at det grunnlaget som maktutredningen har lagt, ender opp som en times søvndyssende pliktløp en sen kveldstime på Stortinget. Slik gikk det i hvert fall med den forrige Maktutredningen. Det ville være sørgelig. Temaet er altfor viktig til det.Hvordan det norske demokratiet kan forbedres, bør engasjere alle og enhver. Ikke minst våre beste samfunnsforskere. Nettopp derfor hadde det vært så usigelig befriende hvis Østerud og co. hadde kunnet komme med noen konstruktive ord i den forbindelse. Våget å skue litt framover i stedet for bare å se bakover. Men nei, dessverre har det ikke kommet et eneste framoverskuende ord. I stedet skjuler de seg fortsatt bak det såkalte mandatet. Et mandat som Stortinget vedtok 11. desember 1997, hvor heter det at «Hovedtemaet er vilkårene for det norske demokratiet og endringer i disse». Eller som Østerud selv skriver i en Aftenposten-kronikk: «Utredningen hadde ikke som oppgave å fremme forslag til løsninger».
Kom igjen!
Nei vel, men så lag en slik oppgave da. Nå! For det er løsningsforslag vi nå trenger. Litt konstruktivitet. Vi trenger litt lys i alt dette dystre og mørke, litt lys som avgjort ville rettferdiggjort en liten avstikker fra mandatet. Når så ikke skjedde, så bør det i det minste være mulig å få skrudd på en eller annen lampe nå som maktutredningens «mandat» er gjennomført og tilbakelagt. Eller skal virkelig forskerne nå bare få lov til å lene seg tilbake og si at «nå har vi gjort vår analyse av fortiden, nå får politikerne fikse resten»? Nei. Slike forskere er kjedelige og uinteressante, og dessverre har vi altfor mange av dem. Kom igjen da. Øyvind Østerud. Fredrik Engelstad. Per Selle. Og alle dere andre! Kom igjen da! Ikke vær så trege. Slipp dere løs! Få høre hva dere synes! Hvor går veien ut av det uføret som dere mener Norge er havnet opp i? Men vil dere absolutt ikke, så får vi andre kjøre debatten da. For reell debatt er det vi trenger. Det skal vi ha. For det er demokrati det!Publisert mandag 29.12.2003 kl. 17:18
