Dessverre kan det virke som om vi er mer opptatt av å rettferdiggjøre våre egne handlinger overfor dem, enn vi er av å komme til bunns i spørsmålet og lære barna respekt og ærefrykt for alt levende. Vi liker å gjøre morsomme ting og vi liker ikke å ha dårlig samvittighet for det, så vi trekker den konklusjonen at ingen lider for vår rekreasjon fordi det passer oss best. Kjærlighet til naturen er å bruke den som det passer oss. Hva er vitsen med naturen hvis vi ikke gjør noe med den?
Alle er like?
Overbevisningen om at alle mennesker uansett hudfarge, tro, handikap eller sykdommer har visse rettigheter ligger i bunnen av hele vår samfunnsform. Denne humanismen er ikke selvsagt. Det har vært en lang prosess som ikke er ført til ende ennå, selv etter århundrer med filosofiske avhandlinger, diskusjoner, revolusjoner og utarbeidelse av deklarasjoner. Mennesket har ingen utpreget evne til å tilkjenne de stemmeløse samme rettigheter som dem som er dyktige til å fremsette sine krav. Lidelse vi ikke blir direkte konfrontert med, enten fordi de lidende befinner seg langt unna, for eksempel i Irak eller innelåst på institusjon, er forbausende lett å tolerere.Et argument vi stadig får høre er at vi kan ikke tillegge dyr eller fisk menneskelige egenskaper som smerteopplevelse. Er smerte en menneskelig egenskap fordi dyr ikke snakker et språk vi kan forstå? Er det slik at evnen til lidelse ble utviklet med språket? Mon det ikke er mer typisk menneskelig å ønske å påføre andre levende vesener smerte enn selve opplevelsen av den er det. Ingen dyr har så vidt meg bekjent i særlig stort omfang torturert hverandre, brent hverandre som hekser, sperret hverandre inne og utført eksperimenter på hverandre eller gasset hverandre ihjel. Kanskje det minst schizofrene vi kunne gjøre mot våre barn er å lære dem at vi er ikke så opptatt av andres smerte, eller mulige smerte, så lenge det kan underholde oss selv?
Forholdsvis små organisasjoner som Dyrebeskyttelsen blir latterliggjort fordi de arbeider for at tvilen skal komme tiltalte til gode, et prinsipp vi i hvert fall i teorien holder høyt når det gjelder mennesker. Har vi rett til å fortsette våre handlinger når disse muligens medfører store lidelser? Skal vi bruke like lang tid på å tilkjenne dyr status som følende vesener og rettslige subjekter som vi gjorde for å tilkjenne fargede, psykisk syke og annerledes tenkende grunnleggende rettigheter? Fisk mangler hjernebark og kan derfor ikke føle smerte sies det. Kan vi være helt sikre på at ingenting i naturen fungerer på en annerledes måte? Er vi sikre på at ingen andre skapninger enn oss selv har jeg-bevissthet og kan vi vite om det gjør smerte større eller mindre?
Ethvert samfunn burde vurderes ut fra sin behandling av de svakeste og mest sårbare. Vi bebor en klode som vrimler av liv i talløse variasjoner både av utseende og overlevelsesstrategier, men fordi vi har utviklet et enormt hode og en like enorm selvbevissthet har vi fått det for oss at vår egen nytelse er klodens høyeste mening og viktigste prinsipp. Vår lyst på billig drivstoff, morsomme mobiltelefoner og mengder av pølser bør prioriteres over etterkommere, lokalbefolkninger og lidende griser, og vi unnslår oss ikke for å fremstille vår grådighet som rasjonalitet og moral.
Der dyrevernsorganisasjoner burde nytt samme respekt som Amnesty og menneskerettighetsorganisasjoner, synes vi i stedet forsvaret av de firbente, åttearmede og bevingede, de buktende og de svømmende bør overlates til eldre damer med mange katter vi kan le av, fordi moro og rekreasjon er det viktigste av alt - ikke sant? Man må være kul.
Det er skammelig at det er lettere å komme inn i Dagbladet om du skriver om damer som kliner med andre damer enn om du mener at kuer og griser ikke bør leve hele livet på murgulv eller at katter, som vi har importert til et klima der de ikke hører hjemme, ikke bør overlates til å dø ute i kulda når vi ikke gidder å ta oss av dem lenger.
Tenk hva neste generasjon kunne komme til å tenke om oss dersom de skulle komme til å bli helt alminnelige medfølende mennesker som synes muligheten for at vi påfører andre levende vesener alvorlige lidelser er tungtveiende nok til å vurdere egen atferdsendring selv der dette kan være ubehagelig og kjedelig. Men det er kanskje ikke så sannsynlig så lenge vi gir dem fiskestenger og kjøttpølser.
Gunn Hild Lem, NOAH
Er smerte en menneskelig egenskap fordi dyr ikke snakker et språk vi kan forstå?
