I Nationen 21-7-09 sier sauebonde Frode Rønningen i Stange følgende: «Vi har sørget for vakthold og gjeting tidlig og seint, og når vi finner ihjelrevne sauer, eller dyr som er halvdrept av gråbein, er det et mareritt hver eneste gang».
Han skildrer ikke en naturkatastrofe. Norge skapte dette marerittet, da man innførte en rovviltpolitikk som bl.a. slapp ulv og bjørn løs i områder der beitedyra ellers var beskyttet av båndtvangsbestemmelser. Ville noen politiker ved sine fulle fem drømme om å oppheve båndtvangen og gi løsbikkjer fritt spill overfor beitedyr og vilt?
Denne artikkelen burde egentlig stoppe her. Et sivilisert samfunn skulle ha en motstandsevne mot å akseptere grusomheter i en god saks tjeneste.
Norge mangler altså denne motstandsevnen. Hvilken god sak er det som har legitimert dette skrekkregimet? Naturvern og artsmangfold er selvsagt gode saker. Men den reelle vinningen i disse tingene er minimal. Norge på midten av 1900-tallet var ikke i noe økologisk uføre grunnet fraværet av ulv og bjørn. I likhet med mennesket er disse dyra på toppen av næringskjeden, og vi kan derfor gjøre jobben deres. De er heller ikke utrydningstruet på verdensbasis.
Tar vi også hensyn til det tap av artsmangfold som oppgitte beitemarker representerer, spørs det om det er noen vinning i naturvern overhodet. Vi har altså innført et skrekkregime i en god saks tjeneste, der den reelle vinningen i den gode saken knapt er positiv. For at dette skal balansere, er tilstedeværelsen av en håndfull rovdyr, spesielt ulven, blåst opp til en så enorm symbolsk betydning at den fortjener navn av en fanatisk doktrine.
Doktrinen tar ingen hensyn, ikke til lidelser for mennesker og beitedyr, ikke til rovdyra som herjes med av forskere og forvaltere. Og ikke til naturen, der utmarka kuttes opp av elektriske gjerder.
Bernkonvensjonen? I artikkel 11 pkt. 2a heter det at før eventuell gjeninnføring av arter skal det gjøres en undersøkelse for å finne ut om en slik gjeninnføring vil være effektiv og tilfredsstillende. Det hevdes fra flere hold at dette ikke ble gjort da den nåværende rovdyrpolitikken ble utformet. I hvert fall, det fremgår tydelig at det er lov å konkludere med at gjeninnføring ikke bør foretas. Noe som gjør Bernkonvensjonen mye mindre firkantet og fanatisk, og mer sivilisert enn norsk rovdyrpoliyikk.
Ressursbruken på Galventispa har fått opposisjonen på Stortinget til å steile, ifølge Nationen 13-3-10. «Ikke sunn fornuft» sier Frp's representant i miljøkomiteen, Oskar J. Grimstad. De har selvsagt helt rett. Men, det hadde vært hyggelig om Stortinget også hadde steilet over annet enn pengesløsing, nemlig den dyremishandlingen som tispa forårsaket sist sommer, Frode Rønningens mareritt, og det som forvaltningen glatt kalte en «forhøyet skadeterskel».
Stortinget bør også være klar over at historien om Galventispa bare er et bilde av rovdyrpolitikken som helhet, som Stortinget selv har ansvaret for. Den samme vanvittige mangel på sans for proporsjoner preger begge. Når tilstedeværelsen av en liten flokk ulver anses å rettferdiggjøre årelang dyremishandling og pengesluk, er det helt logisk at genene til en enkelt ulv tillegges så voldsom betydning.
Til O.J.Grimstad: er rovdyrpolitikken ellers preget av sunn fornuft?
Stortinget skal i 2010 diskutere rovviltpolitikk.Men hovedtrekkene i forliket fra 2004 ligger fast, signaliserer regjeringen. Hvorfor, har denne politikken vært så vellykket?
Neppe noe forvaltningstiltak har i Norge forårsaket så mye lidelse som da man slapp ulv og bjørn løs på beitedyra, lenge før 2004. Var det for mye forlangt at vi i respekt for alle de dyra som er revet i hjel, våget å konfrontere oss selv med spørsmålet: hva har de dødd for? Våget å sammenligne de forutsetninger som lå til grunn den gangen med hva som senere har skjedd? Forutså man at beitenæring delvis ville bli avviklet? At staten selv, ved Mattilsynet, ville kalle egen politikk for dyremishandling, men prøve å velte ansvaret over på bøndene? At det ville bli nødvendig med naturinngrep, dvs. elektriske gjerder, av en grad som ellers aldri ville blitt akseptert? Eller for å si det med Bernkonvensjonen: har denne tibakeføringen av rovdyr vært effektiv og tilfredsstillende?
Erik Solheim (tidl. leder i Naturvernforbundet) snakker et sted om «det faktum at rovdyra er komne for å bli». Er dette et faktum? Det har hendt her i verden at skrekkregimer basert på en fanatisk doktrine er blitt avviklet.
Kari Mundal Johnsen
Tønsberg
Publisert fredag 16.04.2010 kl. 09:13 (Sist endret fredag 16.04.2010 kl. 09:40)
Siste innenriks
