Dugnad og frivillighet

Ordet dugnad rommer lange og rike tradisjoner over hele landet. Dugnadsånden bærer i seg en usedvanlig sterk skaperkraft. Dugnad er inspirerende, morsomt og tar ut det beste i oss. Den virker som en sosial brobygger mellom mennesker i et skapende fellesskap og dekker et betydelig spekter av sosiale behov. Den bidrar til å skape en sosial arena i et stadig mer kontaktfattig samfunn. Hvor ofte blir vi ikke minnet om sosiale oppløsningstendenser? Dugnad og annen frivillig innsats bidrar til å motvirke slike tendenser. Ingen som deltar i dugnad trenger å ergre seg over dårlig lønn eller høy skatt - en får ingen av delene.

Denne type innsats utgjør en verdifull del av vår kulturarv med stor samfunnsmessig betydning. Hvor stor verdi denne virksomheten har fremgår av beregninger utført av Statistisk sentralbyrå (SSB). De viser at verdien av all dugnads- og frivillighetsinnsats utgjør 35 milliarder kroner i året, eller 3,8 prosent av bruttonasjonalproduktet. Sysselsettingen i frivillighetssektoren utgjør alene 70.000 årsverk, men dersom den ubetalte arbeidsinnsatsen inkluderes er over 180.000 årsverk knyttet til ideell og frivillig innsats.

Dette fremgår av det første «satellittregnskap»som SSB har utarbeidet over landets frivillige og ideelle organisasjoner. Selv om tallmaterialet skriver seg fra 2007, understreker SSB at tallene likevel er identiske med mer oppdaterte tall. Det nye regnskapet ble tidligere i år presentert på topplederkonferansen til paraplyorganisasjonen Frivillighet Norge. Tallene forteller sitt klare språk om hvilket tap samfunnet ville bli påført dersom denne innsatsen skulle forsvinne.

Senterpartiets tidligere leder, Åslaug Haga, satte i sin tale til Sps landsmøte i 2007 søkelyset på bekymringsfulle trekk i samfunnsutviklingen med blant annet svekkelse av dugnadsånden. Hennes bekymring bekreftes av velkjente avisoverskrifter som «glem ikke dugnadsånden»eller «svikter dug-nadsånden».

Selv om vi oppriktig mener det er viktig å verne om vår nedarvete tradisjon, er det likevel grunn til å reise tvil om åndens motstandsdyktighet og faren for fortsatt svekkelse i årene som kommer. Siden det ikke er tegn til at samfunnsutviklingen vil endre retning, må vi leve videre med vår oljesmurte økonomi og tidspress både hjemme og på jobb. Slik utvikling gir dugnadsånden dårlige vekstvilkår.

Det er ikke bare i Norge svekket dugnadsånd skaper bekymring. Den deles også i andre land. EU bestemte nylig at 2011 skal være frivillighetens år i Europa. Formålet er å sette frivillighetsarbeid i fokus og skape oppmerksomhet rundt den rollen frivillighet har i samfunnet. Frivillighetens år skal også skape rom for å studere hvilken betydning frivillighet har - både sosialt og økonomisk. Med en fortsatt svært høy andel av frivillige i vår befolkning og med gode støtteordninger fra myndighetene, har Norge mye å lære bort til EU-land.

For en som har høstet personlig erfaring med dugnad og frivillighetsarbeid gjennom et langt liv, er det viktig å understreke den egenverdi og personlig berikelse slik virksomhet har for den enkelte utøver. Det er meget viktig at denne siden kommer tydeligere frem i arbeidet med å verne om og styrke frivillighetsinnsatsen. Som dugnadsleder for Norges største dugnadsprosjekt «Folkevegen»fra Hjelle til Vetti i årene 1973-1977, ble betydningen av slik samfunnsnyttig innsats fra et helt lokalsamfunn fokusert på en måte som inspirerte andre til å sette i gang andre prosjekter. Smitteeffekten ble forsterket av en lang rekke medieoppslag i byggeperioden. «Folkevegen»- et meget komplisert vegprosjekt med hele fire stålbruer og fem kilometer naturveg gjennom det særdeles dramatiske Vettisgjelet i Øvre Årdal, står fortsatt som et lysende monument over dugnadsinnsatsen i vårt langstrakte land.

Omfanget av dugnadsprosjektet kan best belyses med tall: 1500 deltakere og 50.000 registrerte dugnadstimer over fire år i en kommune med cirka 6000 mennesker vakte både respekt, beundring og begeistring. Den dag i dag nevnes «Folkevegen»i en rekke ulike sammenhenger. Det ble skapt et viktig stykke lokalhistorie da «Folkevegen»ble unnfanget og gjennomført.

Finnes det så virkemidler som kan gi bedre vekstvilkår? Basert på mine erfaringer vil suksessfaktoren være et betydelig sterkere og vedvarende fokus på nytteverdien - både for den enkelte og for samfunnet. Det er så mange positive sider forbundet med slik virksomhet at det ikke burde vanskelig å markedsføres den i brede lag av folket - i både by og bygd. Våre medier og våre politikere er nøkkelen som kan bane veien for styrket frivillighetsinnsats. Mer medieblest om alle typer dugnad og frivillighetsarbeid over hele landet, vil kunne utløse mer slik virksomhet.

Med dette som bakteppe blir det vanskelig å forstå myndighetenes utspill om å momsbelegge frivillighetsarbeidet i ulike organisasjoner. Et slikt utspill kan vel bare bidra til å svekke vekstvilkårene? Det er lett forståelig at utspillet vakte sterke reaksjoner over hele landet.

En side av frivillighetsarbeidet som synes lite vektlagt, er betydningen som integrering for fremmedspråklige. Slike personer har oftest lite kunnskaper om vår kulturarv og betydningen for den enkelte av en sosial møteplass forankret i et felles behov for å bidra med samfunnsnyttig innsats. Betydningen av denne virksomheten bør derfor innlemmes i den formelle opplæringen i norske forhold som tilbys innvandrere til Norge.

Dersom også våre politikere på alle plan blir seg mer bevisst denne innsatsens samlede verdi og bidrar til å løfte den frem i lyset, er det håp om at utviklingen kan dreies i positiv retning.

Jan B. Paulsen

Sivilingeniør