Den seneste tidens debatt rundt Bjørvika berører sentrale utfordringer i forhold til byutvikling og kulturminnevern. Enda en gang opplever vi at kulturminnevern og byutvikling settes opp mot hverandre i en viktig byutviklingssak. Men må det være slik? Og hvordan kan dette løses på en mer konstruktiv måte tidligere i planleggingsprosessen?
Større utbyggingsprosjekter i dagens byer foregår sjelden på jomfruelig mark. Spor etter tidligere bruk har nedfelt seg i landskapet, som tekniske strukturer, bygninger og anlegg. Som Lotte Sandberg var inne på i sin kommentar i Aftenposten 9. januar, er vern og utvikling to høyst nødvendige elementer i tenkningen rundt by og urbanitet, og det er behov for at ethvert nytt utviklingsprosjekt forholder seg til den historiske sammenhengen det inngår i.
Utfordringen ligger både i forhold til hvordan kulturminnehensyn kan integreres på en tilfredsstillende måte i de kommunale planprosessene og i hvilken grad en betrakter kulturminner som en ressurs i forhold til byutviklingen generelt. Ved å koble relevante kulturminnemyndigheter inn i planprosessen på et tidlig tidspunkt, kan mye være vunnet. Ser vi på mange av de byutviklingsprosjektene som er drevet fram i våre større byer de siste årene er de alle, mer eller mindre, utviklet over samme lest, og en kommer farlig nær å gi byene et stadig mer anonymt preg i stedet for å innlemme byenes kulturelle særpreg. I higen etter å bli attraktive steder, utvikles det med andre ord i stor grad en monotoni som bidrar til å redusere byenes egenart.
Planprosesser i by kommer som regel i stand ved at private utbyggere lufter muligheter for prosjekter med sentrale aktører i kommunene. Slike samtaler er viktige idet posisjoner inntas og politiske intensjoner utformes. I denne fasen bør kulturminnevernet kobles inn ved å se kulturminner og eksisterende bygningsmiljøer som en ressurs når nye planer legges og utformes. Her kan det fortsatt være mye å hente i våre store og mellomstore byer. Bjørvika blir bare ett av flere eksempler.
I stedet for å se på vern og utbygging som to separate og i stor grad konfliktfylte interesser i byutviklingen, bør det heller åpnes for en diskusjon knyttet til steders egenart, uttrykt nettopp gjennom stedenes kulturminner. Hva er egentlig kulturminner og hvordan kan de anvendes i byutviklingen? Kulturminner er langt mer enn det som omfattes av klare vernebestemmelser. Mange eldre bygninger og anlegg fra nær fortid er resultater av solid håndverkskunnskap og et godt grep om lokalt formspråk. Her ligger det mange muligheter i forhold til å utvikle steders egenart og slik gi steder individualitet og karakter.
Nå er ikke alle byer i samme situasjon som Oslo med Bjørvika med en middelalderbydel som nærmeste nabo. I Bjørvika kan det nok som det er hevdet av Lotte Sandberg i en kommentar i Aftenposten 13. januar, være lettere å vinne gjennom i vernesaker når det er middelalderidyll i Bjørvika det dreier seg om, framfor mer ukjente havne- og industribygninger fra yngre perioder. Som stedsidentifiserende kulturminner er det imidlertid viktig også å være oppmerksomme på disse mer anonyme bygningsmiljøene.
Som ledd i planprosessene foregår det en utsiling av hvilke eldre strukturer som skal legge føringer for nybyggingen. I henhold til plan- og bygningsloven skal kulturminner og kulturmiljøer utredes i form av egne konsekvensutredninger i forbindelse med større utbyggingsprosjekter. Slike dokumenter gir klare føre-var signaler når vesentlige kulturminneressurser er truet. Kulturminnemyndighetene, med Riksantikvaren i spissen, kan også rasle med våpnene når nasjonale verdier står i fare, slik den aktuelle Bjørvika-debatten illustrerer. I dagens Norge har vi et godt fungerende apparat til å ivareta vernesaker. Men dette er hva vi kan kalle en minimumsvariant når det dreier seg om å la historien få komme til orde. En hovedoppgave for kulturminneforvaltningen er å frede og sikre nasjonalmonumentene, uttalte miljø - og utviklingsministeren tidligere i år i et debattinnlegg, og pekte på at industrihistorien vil være et sentralt satsingsområde i årene som kommer. I store utbyggingsprosjekter dreier det seg sjelden om nasjonalmonumenter eller om en unik bygningsmasse, men om sammensatte bygninger og elementer fra forskjellige perioder som i sin tid ble reist for å fylle en spesifikk funksjon. Det er likevel rester av dagliglivets kulturminner og bør betraktes som en ressurs som åpner for nye muligheter.
Det er mulig å betrakte den fysiske kulturarven som en ressurs og et springbrett for nye og originale løsninger i dagens byutvikling. Mens et mindretall kulturminner skal forbeholdes strengt vern, er det en rekke eldre bygninger som står og skriker etter ny bruk med utgangspunkt i bygningens muligheter. Når eldre bygninger kombineres med moderne teknologi og formspråk, åpnes det for mange originale løsninger. Kanskje ligger noe av nøkkelen til å arbeide seg ut av den skisserte utvikling i retning av økende grad av anonymisering og homogenisering av våre byer her. Internasjonalt fins det mange eksempler på byer som har brukt rehabilitering av eldre havne- og industrianlegg til å skape seg en ny profil, hvorav Liverpool er velkjent for mange.
Men skal en komme dit, er det nødvendig med nye og mer åpne samarbeidsformer. De mer lukkede samtaler rundt nye prosjekter må åpnes mot kulturminnevernet. Bare ved å se på kulturminner som en ressurs i stedsutviklingen og slik lytte til byenes egenart kan en bidra til å utvikle attraktive steder med egenart og karakter. Slike prosesser må bygge på likeverdighet og dialog mellom ulike interessenter allerede fra de første fabuleringene om et prosjekt. Bare slik kan en bryte trenden vi i dag ser i retning av at stedsmangfoldet forsvinner og erstattes med monotone og anonyme byrom uten lokal tilhørighet og identitet.
Arne Holm
seniorforsker/statsviter, Norsk institutt for by - og regionforskning
Grete Swensen
seniorforsker/etnolog, Norsk institutt for kulturminneforskning
12.03.2010 00:00
