Levende skog må sikres

Regjeringen har åpnet FNs Naturmangfoldår og innsett at den ikke oppfyller løftet om å stanse tapet av norsk naturmangfold i 2010. Når Stoltenberg trekker i busserullen eller lusekofta på budsjettkonferanse, må han huske at vi bruker opp stadig mer norsk natur, og at Kina har satt klarere mål for skogvern enn Norge.

Gjennom tusener av år har arter tilpasset seg de ulike økologiske forholdene i Norge. Skogen er levested for mer enn to av tre arter på land. De siste to-tre hundre årene har folk dramatisk omformet storparten av skogarealet. Hogst og skogsdrift har medvirket. De riktig gamle trærne er borte. Død ved, som er økologisk viktig, er sterkt redusert. Skogene er omformet til ensartete og lite varierte, og trærne er gjerne like høye og like unge. Skogene har blitt mye fattigere på antall arter og opplevelseskvalitet. Mange arter er lokalt utryddet eller redusert.

På den norske listen over truede og sårbare arter (Rødlista 2006) står det i dag 3799 arter. Halvparten av disse lever i skog. Hvis vi skal få stanset tapet av biologisk mangfold, må vern av skog økes, både gjennom tradisjonelt og frivillig vern. Norge har bare vernet 1,8 prosent av den drivverdige skogen. Evalueringen av skogvernet, gjennomført av Norsk institutt for naturforskning, avslører et akutt vernebehov på 4,6 prosent og et langsiktig vernebehov på 9,6 prosent for å stanse tapet av det biologiske mangfoldet i skogen.

I Soria Moria II lover regjeringen å «øke skogvernet slik at naturmangfoldet ivaretas og redusere antall rødlistearter». Norge har både en politisk og etisk forpliktelse til å bevare det fantastiske mangfoldet som skogen representerer. Kina setter nå 15 prosent skogvern som mål for 2030, men Norge har under 2 prosent skogvern, og det er ikke satt mål for nødvendig vern.

For å sikre nok skog til «akuttvernet», trengs omtrent 3,8 milliarder kroner. Vi må venne oss til at intakt norsk natur har verdi. Mange verneprosesser er satt i gang gjennom ordningen med frivillig vern, der skogeiere kan foreslå områder for vern mot økonomisk kompensasjon fra staten. Det holder derfor ikke når bevilgningene over statsbudsjettet ikke øker. Flere områder står i kø uten å oppnå vernestatus, og motivasjonen svekkes. Områdene som skogeierne tilbyr er ikke nok. Det er ikke sikkert at de viktigste eller mest truede skogtypene vernes. Ofte går verneverdiene på tvers av eiendomsgrenser, noe som medfører at bare mindre deler av sammenhengende skogområder blir vurdert. Regjeringen må derfor selv innlede verneprosesser, men ingen slike er satt i gang av Stoltenberg-regjeringen i løpet av de fire foregående årene.

Skogbruket selv tar ansvar og bidrar gjennom skogsertifisering. Dette er viktig, selv om det ikke må forveksles med vern. Ved sertifiseringer som Levende Skog og Forest Stewardship Council (FSC), setter norske skogeiere av 5 prosent av skogarealet sitt til beskyttelse av biologisk mangfold. Det er alvorlig dersom staten ikke kan bidra med resterende verneprosenter for å sikre skognaturen. Aktivt skogbruk kan drives på 90 prosent av arealet, dersom det biologiske mangfoldet i skogen får beholde 10 prosent av opprinnelig areal.

Det er også vesentlig at det eksisterende skogvernet ikke fanger opp mangfoldet av skogtyper i Norge. Særlig gjelder det skogområder langs kysten i høydelaget under 300 meter. Skogvernet mangler dekning i områder med kystklima, der det er rik berggrunn og på morenegrunn. Edelløvskogene har den høyeste andelen av truede og sårbare arter, men er helt underrepresentert i skogvernet. Norge har blant annet et spesielt internasjonalt ansvar for lindehasselskoger. Flere andre skogtyper er karakterisert som truet, blant annet artsrike skoger med kalkholdig jord, granskog på fuktig jordsmonn langs bekkekløfter og dalbunner med mange rødlistete arter og rik sumpskog med svært stor økologisk variasjon og artsmangfold. Lågurtfuruskogen på Vestlandet, med en rik mose- og soppflora og insektfauna, er ytterst underrepresentert i de eksisterende vernede områdene. Vernet av kystbarskog (spesielt regnskogselementet) må utvides fordi denne skogtypen inneholder flere sterkt truede arter og Norge har her et internasjonalt ansvar.

Skogvern er også klimatiltak. Det er våre nordlige skoger som fanger opp den største mengden karbon, og det er bundet cirka fem-seks ganger så mye karbon i jorda som i vegetasjonen. Bare 5-6 prosent av karbonet i skogen finnes i tømmerstokken. Stor og intens hogstaktivitet vil kunne frigi karbonlagret i jorda fordi skogøkosystemet forstyrres. Det er stor klimagevinst i å langtidslagre karbon gjennom skogvern.

I utredningen «Klimakur 2020» blir det lagt vekt på mulighetene norsk skog og skogbruk gir i klimasammenheng. Samtidig poengteres det at det ikke var gitt rom for å gjøre en avveining mellom klimatiltak i skog og effektene på biologisk mangfold og andre miljøverdier.

Slik kan vi igjen få raske og lite gjennomtenkte løsninger som gjør stor skade på lengre sikt. Satsning på skog i klimasammenheng er en god løsning dersom bærekraft er rettesnor. For å sikre dette ber WWF regjeringen nå i naturmangfoldåret å sikre en helhetlig plan for utvidet vern og satsning på skog i en klimasammenheng. Resultatet må bli 800 millioner ekstra kroner til skogvern i statsbudsjettet for 2011. Tenk om Jens ville lytte og markere slutten på tidsepoken da vi stadig bruker opp mer av norsk natur.

Christian Pedersen, rådgiver og Nina Jenssen fagsjef WWF



Publisert onsdag 10.03.2010 kl. 09:52 (sist endret onsdag 10.03.2010 kl. 09:52)