Tingenes tale og vitenskapen

Det vi elsker for dets egen skyld, vil vi beskytte. Det vi elsker ut fra dets egen verdi, dikter vi ikke vilkårlig om etter eget hode. Derimot vil vi lytte til hva det har å si. Til dette trengs en tillit til at tingene har sin egen tale, dernest at vi er i stand til å tie og lytte til denne talen. Problemet med vår vitenskapstradisjon er at den ikke er lydhør for naturens egen stemme, i bunn og grunn fordi den benekter at den finnes. Både naturvitenskapen og humanvitenskapene svikter, hver på sin måte, når det gjelder å lytte til hva naturen har å si.

Den tyske filosofen Georg Picht har formulert problemet slik: «Vår vitenskapelige innsikt i naturen truer med å ødelegge den naturen vi lever i. En kunnskap som kjennetegnes ved det faktum at den ødelegger det den skulle forstå, kan ikke være sann.»Mot dette fremholdes det gjerne at vitenskapen ikke står til ansvar for hvordan den brukes. Men det kan jo ikke utelukkes at det finnes en kobling mellom hvordan vi forstår naturen og hvordan vi behandler den. La oss aller først prøve å innsirkle problemet.

I en forelesning fra 1959 skildret den britiske fysiker og forfatter, C. P. Snow, den splittelsen i vitenskapen som nå er kjent som «de to kulturer». På den ene siden har vi naturvitenskapen, med sine lineære årsaksforklaringer. Her har forskeridealet tradisjonelt vært «den udeltakende observatør», som registrerer «de kalde fakta», det som kan telles, måles og veies. Galileo Galilei og Francis Bacon ønsket seg en vitenskap som kunne gi oss makt over naturen. Hva vi fikk var da også en slik effektiv og enøyd teknovitenskap, der det målbare kom i front og naturens kvaliteter kom i bakgrunnen. Dels oppfattes disse kvalitetene som «subjektive», dels som sekundære virkninger av enkle, homogene størrelser som eksisterer bakenfor det vi kan erfare. Psykologen Robert Ornstein kan fortelle oss at: «Det er ingen farger i naturen, ingen lyder, ingen smaker. […] disse tingene er dimensjoner av menneskelig erfaring, ikke dimensjoner av verden der ute.»Naturen er altså en fargeløs og stille affære helt uten egne kvaliteter. Er disse forestillingene likegyldige for vår vurdering av «naturen»? Er en slik «natur»verdt å elske og beskytte?

I humanvitenskapene dreier det seg mer om forståelse enn om lineære årsaksforklaringer. Her har kunnskap ikke status som udelt objektiv, men som konstruksjoner farget av sosiale og kulturelle forhold. Med postmodernismen har humaniora tatt enda en omdreining vekk fra naturvitenskapens objektivisme. Det fremholdes (for så vidt med all rett) at naturen erfares, tolkes og manipuleres ulikt innenfor ulike sosiale og kulturelle tradisjoner. «Natur»har altså ulike meninger til ulike tider og i ulike kulturer. Noen annen natur anerkjennes ikke, for så vidt som all natur vi kjenner til allerede er noe erkjent og altså fortolket.

Disse tradisjonene, la oss kalle dem Scylla og Karybdis, har hver sin agenda. Scyllas agenda er å kontrollere og beherske naturen, i siste instans også menneskets natur, for nyttige formål. Der Scylla rendyrkes degraderes naturen til «råstoff»og mennesket til «human kapital». Karybdis' agenda er å «gjeninnsette subjektet»som naturvitenskapen har drevet ut. Scylla reduserer naturens tale til endimensjonale størrelser uten kvalitet. Karybdis gir all talerett til mennesket. Begge tendenser innebærer et svik mot naturen, der tingenes tale - naturens logos - forstummer.

Vi skal selvsagt ikke glemme at det finnes store sannheter og ærlige, kjempende mennesker i begge leirer. Men vi skal ikke derfor unnlate å gjennomskue de impulser vi har med å gjøre. Scylla er den enkleste å fatte. I kontrast til Scyllas iskalde beregninger virker Karybdis' budskap befriende og varmende. Jeg husker min store begeistring for Paul Feyerabend, vitenskapsteoretikeren som oppsummerte sin brannfakkel av en bok - Against Method - i slagordet «anything goes». Jeg finner fortsatt dype innsikter i denne boken, også i dens angrep på «vitenskapens objektivitet». Men heller ikke Feyerabend vil innrømme naturen en egen stemme.

Er det mulig å utvikle en naturvitenskap med en annen agenda enn Scylla og Karybdis? Det måtte være en vitenskap som ikke hadde makt-over-naturen som øverste formål. Til dette har vi allerede en hypereffektiv teknovitenskap! Heller ikke kunne formålet ligge i å høre på vår egen tale. Forskningens mål måtte rett og slett være å utforske naturens egen tale, å utvikle en vitenskap om naturen som tok dens kvaliteter på alvor. Kanskje snakker vi om en naturvitenskap etter Goethes forbilde. I år er det 200 år siden han utga det han selv betraktet som sitt hovedverk, Fargelæren, der han gjorde et forsøk på å utforske «hva fargene selv har å si».

Goethes prosjekt ble ikke ferdig. Men behovet for på å utvikle en fenomenologisk vitenskap, som ikke bortforklarer det som skal forstås, er ikke blitt mindre siden hans tid.

Trond Skaftne

Naturforvalter og filosof