Hva bestemmer matvareprisene?

Det har vært mye debatt om de høye matvareprisene i Norge. Det som har engasjert og irritert mange er hvorfor matvareprisene er så høye sammenlignet med spesielt Sverige. I denne kronikken skal vi prøve å belyse dette.

Det er helt korrekt at matvareprisene er høyere i Norge enn i Sverige. For eksempel kan det nevnes at i 2008 var mat eksklusiv alkoholfri drikke 32 prosent høyere i Norge enn i Sverige, kjøtt var 40 prosent høyere og meierivarer og egg var 52 prosent høyere (Eurostat). Matvarepriser som har økt spesielt mye de siste årene i Norge er storfe, melk, egg og smør. De høye matprisene kan til en viss grad forklares, men det kan være vanskelig å påpeke hvor mye den enkelte faktor betyr. Følgende forhold er med på å forklare prisforskjeller på en rekke matvareprodukter, som tøft klima og lange transportavstander, det høye norske kostnadsnivået (høye lønninger), avgifter, konkurranseforholdene, valutakurser, og ikke minst landbrukspolitikken.

Store avstander, spredt bosetting og mange butikker i forhold til folketallet gjør det kostbart å frakte varer rundt i landet. Samtidig har de store dagligvarekjedene gjort mye for å effektivisere distribusjonen mest mulig. Isolert sett bidrar dette til lavere priser.

Vi har videre et høyt kostnadsnivå her i landet, blant annet i form av lønninger som må dekkes inn gjennom matvarepriser. Dette er for eksempel en av grunnene til at fullsortiments dagligvarebutikker holder høyere priser enn lavpriskonsepter. Vi vet ikke om profitten i de ulike leddene i verdikjeden i norsk matvaresektor er høyere enn i land vi kan sammenligne oss med. Derimot vet vi at hele merverdiavgiftsreduksjonen på mat i 2001, fra 24 til 12 prosent (i dag 14 prosent) ikke kom forbrukerne til gode. Prisene skulle i prinsippet blitt redusert med 9,7 prosent, mens den faktiske prisnedgangen iflg konsumprisindeksen var 9,1 prosent. Før og etter avgiftsreduksjonen ble ti sentrale butikkjeder prisovervåket, noe kjedene visste om. De som ble overvåket satte ned prisene mer enn forventet, mens de som ikke ble overvåket reduserte med mindre enn det som var forventet. Hva kan så dette si om konkurransen? Hvis konkurransen hadde vært ”perfekt”, ville prisene ut av butikk falt like mye som reduksjonen i merverdiavgiften skulle tilsi.

I Norge er det en sterk konsentrasjon i verdikjeden av mat. Dette gjelder både i form av landbrukssamvirke, få og store aktører i industrien og i dagligvarekjedene. Til nå har det vært mye fokus på høy konsentrasjonsgrad blant dagligvarekjedene, men dette er derimot ikke noe særnorsk fenomen. Samlet sett vil imidlertid høy konsentrasjon på flere ledd bidra til lav konkurranse. Effekten av dette blir ytterligere forsterket siden det også er sterke importrestriksjoner på mat. Dette bidrar til høye priser.

Det som nok likevel forklarer de høye matvareprisene mest, er de norske handelsrestriksjonene på matvarer for å beskytte norsk landbruk. De høye tollmurene og de små kvotene gjør det vanskelig å importere mange matvarer til Norge som vi produserer selv. Dette er mulig fordi landbruksvarer ikke er en del av EØS-avtalen som generelt forbyr handelsbarrierer. Fraværet av importkonkurransen i det norske matvaremarkedet reduserer prispresset og konkurransen blir derfor ikke like sterk som i andre europeiske land.

Landbrukspolitikken er i Norge også knyttet til distriktspolitikken, som har desentralisert bosetting som et hovedmål. En desentralisert bosetting gjør også at varer fraktes over hele landet slik beskrevet over. Slik er det for eksempel ikke i Sverige. Tilsvarende politisk satsing på distriktspolitikk der har ført til sterk befolkningskonsentrasjon i syd med store driftsenheter i landbruket i nærhet av markedet. Dette har gjort det enklere å utnytte stordriftsfordeler og lavere priser i Sverige.

Matvareprisene i Norge er høye i forhold til land vi liker å sammenligne oss med. På den annen side er ikke prisene høye for nordmenn i Norge. I 1958 brukte nordmenn om lag 40 prosent av total forbruksutgift til mat. I 2005-2007 var denne andelen redusert til 10 prosent. Vi bruker også en mindre andel til mat enn for eksempel svenskene som bruker om lag 13 prosent. Andelen brukt til mat er et mål på et lands velferd og har en egen ”lov”(Engels lov): ”Budsjettandelen for mat avtar med økende total forbruksutgift”. Likevel bør ikke denne kunnskapen føre til at offentligheten lar være å fokusere på pris og konkurranse. For eksempel har vi hatt en kraftigere prisøkning på mat de siste tre år enn øvrige forbruksvarer.

Det er noe vi vet og noe vi ikke vet om norske matvarepriser. Det vi vet er at spesielt strukturelle forhold som landbrukspolitikk og handelspolitikk er de viktigste faktorene som forklarer høye priser på matvarer. Det vi ikke vet er hvor mye høy konsentrasjonsgrad i de ulike leddene i verdikjeden betyr for konkurransen, og dermed prisnivået. Vi vet heller ikke hvor mye det høye kostnadsnivået forklarer prisnivået. Det vi heller ikke vet er om profitten i matvaresektoren er høyere i Norge enn i andre land som vi kan sammenligne oss med. Det vi ikke vet, ville vært interessant å få vite mer om.

Randi Lavik og Alexander Schjøll

Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)