Det knirker stygt i Euroland. For første gang i den vel ti år lange historien om EUs felles mynt er et EU-land tett på statsbankerott. Nå må Hellas finne seg i en tilstand av offentlig administrasjon. Det dreier seg om så strenge vilkår at varsellampene lyser både i de andre euroland og i den europeiske fagbevegelsen.

Bakgrunnen er en gresk tragedie av islandske dimensjoner. Regjeringen i Athen har ikke bare en voksende ledighet på agendaen. Verre er det at den også har syndet mot Den Europeiske Sentralbankens (ECB) betingelser for medlemskapene til de 15 land som har kvittet seg med egen valuta og tatt i bruk EUs felles mynt, euroen. Hellas hadde før 2002 store problemer med å innfri kravene for å bli med i Euroland. En omfattende opprydding i økonomien måtte til, men nå har landets offentlige underskudd på kort tid vokst til 12 prosent av BNP. Det er fire ganger mer enn euroens stabilitetspakt tillater. Dessuten er landets gjeld blitt for stor.

Hva gjør EU og ECB når et land nærmer seg stupet av konkurs? Hvordan oppfattes den forestående trusselen om nasjonal betalingsstans? Blir kriselån forberedt og hjelpepakkene sendt til de hardt rammete grekerne i en felles pakt av økonomisk samhold?

Foreløpig ikke. EU er ingen gavebod. Derimot er hestekuren nærmeste solidariske redning for grekerne i Euroland. I disse dager blir Hellas satt under offentlig administrasjon av EU og sentralbanken, som banker fast en bindende økonomisk redningsplan for hele nasjonen. EU stiller detaljerte krav til å inndrive skatter, reduserer offentlig sektor og krever at regjeringen skjærer ned på lønningene.

Det siste har utløst sterke protester både i gatene og i den europeiske fagbevegelse, som frykter et ramaskrik også i de øvrige euroland. Men den hardt pressete greske regjeringen har intet valg. Den må innfri EUs krav. Alternativet er nye bøter i milliardklassen rett inn i en bunnløs statskasse. Frykten er sosial uro i en befolkning som rammes av ledighet og et vingeklippet velferdssamfunn. Dessuten er det mange som hevder at den greske regjeringen bruker EU som påskudd for å gjennomføre de harde økonomiske reformene.

Men grekerne bør være riktig glade for at EU vil påta seg et medansvar for en dramatisk reformpakke, hevder den danske avisa Politiken på lederplass. Sjefen for den tyske forbundsbanken, Axel Weber, sa det rett ut forleden: «Politisk vil det neppe være mulig å overbevise velgerne i et euroland om at de må redde velgerne i et annet euroland for å unngå en hestekur.» Det er utvilsomt den felles politiske holdning til den greske tragedie. Grekerne skal selv holde oppgjør med mange års snyt og fusk med landets økonomiske statistikker, og komme seg på beina så fort som mulig. Resultatet kan bli en dominoeffekt til resten av Euroland. Spania, Portugal og trolig også Italia er i faresonen.

Derfor roper markedet en advarsel: «Selg Hellas», lød det forleden fra den tyske storbanken, Deutsche Bank, som ba kundene kvitte seg med statsobligasjoner, ikke bare i Hellas, men også i andre søreuropeiske euroland. Markedet kjenner ingen solidaritet. Der hjelper ingen bønner.

Euroland kom i havn med den felles mynt i slutten av 1990-årene. Den tidligere tyske kansler Helmut Kohl dro i gang EUs monetære union for å berolige sine europeiske allierte om at et samlet Tyskland skulle forankres i det europeiske samarbeidet. Men tyskerne hadde bygget sin D-Mark opp på hardt arbeid og noen dystre erfaringer med europeiske naboer, som løste sine økonomiske problemer med hyppige devalueringer. Tyskerne nektet å forlate sin stabile valuta til fordel for euroen uten økonomiske garantier om stabilitet. Slik kom Euroland på beina innenfor rammen av klare betingelser for medlemskap både når det gjelder prisstigning og statsgjeld.

Men grekernes vei til stupet er trolig et mareritt for flere enn tyskerne. Den greske tragedie er euroens verste krise noensinne. Spørsmålet som kommer opp i EU er om unionen kan lukke øynene for en gresk kollaps uten å rykke ut med kriselån. Alternativet til et sammenbrudd i flere euroland er de enda hardere betingelsene fra Det internasjonale pengefond. Men den greske krise har også en annen dimensjon. Når EU griper inn i lønnsfastsettelsen til et medlemsland, er en helt ny praksis på gang mot fagbevegelsen i Europa.

Ivan Kristoffersen, Tidligere redaktør i Nordlys